30

0

Alder er bare et tall. Et høyt tall, etter hvert. Blir det høyt nok, dør man.

Man kunne tilsvarende si: Livet er bare et tall. Et høyt tall eller et lavt tall. Eller, kanskje mer sannsynlig, et helt gjennomsnittlig tall.

Trill en terning. Trekk et kort. Dette er ditt liv.

Skostørrelse er også bare et tall. Men det er kjekt å ha sko som passer.

Solidaritet med de rikeste

0

Publisert i Verdens Gang under tittelen Den sterkestes rett onsdag 30. mai 2012.

Når bøndene rasler med sablene for å grafse til seg en større del av skattepengene, er det som vanlig mye snakk om solidaritet. Bondelaget kaller det «solidaritet i praksis», og en gruppe bønder har startet en aksjonsgruppe kalt Bondesolidaritet som skal kjempe for det de kaller «rettferdig pris for maten».

Bøndene er ikke alene om å påberope seg solidaritetsbegrepet, men dette tilfellet er kan hende det fremste uttrykket for solidaritet med de rike på bekostning av fattige. Det er et paradoks at de samme politikerne som stadig omtaler skattelettelser som å «gi mer til de som har mest fra før», ikke ser at det er akkurat dette som skjer når norske bønder, som på alle mulige skalaer er blant verdens rikeste mennesker, får fordeler på bekostning av utvikling i fattige land.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Den amerikanske tankesmien Centre for Global Development rangerte i fjor utviklede land ut fra hvordan handelspolitikken deres hjalp verdens fattigste, og fant ut at Norge var aller dårligst i selskapet. Da hjelper det lite at politikerne slår seg på brystet og skryter av at den norske stat bidrar med en prosent av bruttonasjonalprodukt til bistand.

Men dette er altså slik vårt system, det såkalte demokratiet, fungerer: Myndighetene bruker sitt voldsmonopol til å konfiskere mellom 50 og 70 prosent av våre inntekter, og så må folk gå til politikerne for å få litt igjen. Dermed får vi den sterkestes rett: De med ressursene og bekjentskapene i det politiske miljøet driver lobbyvirksomhet og får presset gjennom sine hjertesaker, mens de uten ressurser blir oversett. For hver Maria Amelie som har ressursene til å presse gjennom sin sak, finnes det massevis av mennesker vi aldri får høre om fordi de ikke har tilsvarende ressurser.

Dersom dette i det hele tatt kan kalles solidaritet, er det solidaritet med de rikeste og mest ressurssterke. Det er den sterkestes rett. Et solidaritetsbegrep som kun favner verdens rikeste, gir imidlertid ingen mening. For at solidaritet skal være genuin, må den favne videre. Og her er det vårt system spiller fallitt: I jaget etter flere og bedre velferdsgoder finansiert med naboens lommebok, har man mistet av syne hensynet til enkeltmenneskets frihet.

Det finnes alltid nye gode formål som kan finansieres på skattebetalernes regning i solidaritetens navn. Men for hver krone som myndighetene bruker, mister en privat husholdning råderetten over en krone av sin egen inntekt. Dermed svikter kollektivistene aller grundigst når det kommer til den viktigste av alle former for solidaritet: Den mest grunnleggende form for solidaritet innebærer en respekt for den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv.

Det er når andre mennesker gjør politisk ukorrekte valg ens solidaritet virkelig blir satt på prøve. Friheten til å være politisk korrekt trenger ingen beskyttelse. Ytringsfriheten eksisterer ikke primært for Jens Stoltenbergs skyld, men for de som er i mindretall. Friheten til å gjøre egne valg eksisterer ikke primært for de som kun gjør riktige valg, men for de som undertiden gjør gale valg.

Kollektivistene aksepterer ikke gale valg. Deres solidaritet er en tvungen form for solidaritet der det ikke er rom for å gå sine egne veier. Det er en intolerant solidaritet som kun gjelder for de som aksepterer rollen som undersått og som avhengig av velferdsstaten.

Alternativet er den fripolitiske solidaritet: respekten for individets suverenitet, for individets rett til å gjøre egne valg i sitt liv. Noen mennesker liker å gå i kirken på søndager, mens andre gjerne vil ha muligheten til å handle melk eller øl på butikken. Noen vil kanskje til og med ha muligheten til å spille kortspill med venner uten å risikere å få væpnede politimenn på døren, eller å kunne velge afrikansk kjøtt på butikken uten at norske bønder blander seg inn i den avgjørelsen. Den fripolitiske solidaritet handler om å akseptere og respektere dette mangfoldet.

Dersom vi vil at de friheter vi ønsker å benytte oss av skal beskyttes, må vi også å forsvare andres friheter. Vi er alle minoriteter på hvert sitt vis, og vi kommer alle til å bli nedstemt dersom vi kun kjemper for friheter som angår oss selv.

Først og fremst handler den fripolitiske solidaritet om å akseptere at andre mennesker gjør andre valg enn man selv ville gjort. I den grad vi er uenige i valg som gjøres, bør vi prøve å argumentere og overbevise fremfor å regulere, beskatte og forby.

Det kan være en tanke for norske bønder som mener seg berettiget til å drive med hobbyen sin på andres bekostning.

Miljøbevegelsen og mennesket

0

Mye kan sies om den såkalte Earth Hour. Det kan for eksempel sies at symbolikken i å skru av lyset, som representerer skaperkraft, innovasjon og livsglede, er lite flatterende for miljøbevegelsen. Men la det ligge for nå. Det som derimot er svært flatterende for miljøbevegelsen, er det utypiske ved Earth Hour: at miljøbevegelsen appellerer til det enkelte individ om å endre atferd i stedet for å appellere til myndighetene om å bruke sitt voldsmonopol til å overstyre individers frie valg. Altfor ofte skinner det gjennom at miljøbevegelsen har langt større tro på myndighetene enn på mennesket, og større tro på reguleringer og overformynderi enn på debatt og overbevisning. Earth Hour fremstår som et gledelig unntak fra regelen.

Lysbakken er symptomet

0

Publisert i Bergensavisen lørdag 17. mars 2012.

I Henrik Ibsens klassiker En folkefiende finner protagonisten at det ikke bare er badevannet som er forgiftet, men sågar hele samfunnet. I forbindelse med at politiker etter politiker de siste ukene er blitt avkledd for bevilgninger som i beste fall kan kalles tvilsomme, er en tilsvarende erkjennelse nærliggende: Audun Lysbakken og andre politikere er ikke bare råtne egg; hele det demokratiske systemet er pill råttent.

Systemet fungerer slik at vi hvert år må overlate mellom 50 og 70 % av vår inntekt til myndighetene i form av skatter og avgifter. Deretter blir disse midlene utdelt av politikerne, det være seg på basis av skjønn, partilinjer eller bekjentskaper. Det grunnleggende problemet er ikke at midler tildeles på feil grunnlag, men at de i det hele tatt tildeles. Det grunnleggende problemet er at politikerne har for stor makt til å bestemme hvordan folks penger skal forvaltes.

Enhver skatt eller avgift innebærer at innbyggerne i landet trues med represalier om de ikke betaler. I siste instans kan man bli satt i fengsel om man ikke adlyder. Dette er et særdeles sterkt virkemiddel, som bør brukes med forsiktighet. Det finnes områder der slike virkemidler kan forsvares, men det finnes også eksempler på det motsatte.

Dette er en distinksjon få sosialdemokratiske politikere har tatt innover seg. For sosialdemokraten er alt politikk, og det finnes ingen grenser for hva en politiker kan blande seg inn i. Dette er den ekstremdemokratiske holdning: den holdning at individet ikke har noen rett til å bestemme over sitt eget liv, sin egen eiendom og sin egen inntekt, men at det lever på stortingsflertallets nåde.

Der den ekstremdemokratiske holdning hersker, kan individet aldri bli fritt. Det finnes ingen toleranse for annerledestenkende eller respekt for individets autonomi. Flertallet har alltid rett. Det er bare ett problem: Det er ikke sant. Flertallet har ikke rett. Det er bare én person som kjenner deg selv, dine behov og dine ønsker, og det er deg selv. At en ung diktatorspire blir valgt inn på Stortinget eller i et kommunestyre, endrer ikke på dette faktum, uansett hvor mye bedre han mener å kunne styre ditt liv.

Frihet forutsetter at flertallet begrenser seg. I stedet for å prakke på andre sitt verdisyn og sine ideer om hvordan de bør forvalte inntekten sin, møter de andre med toleranse, respekt og solidaritet. Viktigst av alt er det å kunne si at «dette er ikke min sak». Bør norske skattebetalere bruke hundretusenvis av kroner på selvforsvarskurs eller andre formål? Det bør være opp til dem selv – ikke til Audun Lysbakken.

Stem på deg selv

0

De fleste av oss har en form for verktøyskrin i hjemmet. Det inneholder gjerne hammer, skrujern, sag, spikere, skruer og mye annet nyttig. På samme måte har demokratiet også et verktøyskrin. Dette inneholder verktøy som bøtlegging, skattlegging og fengselsstraff. Men på samme måte som man ikke vil bruke hammer til å lukke en skuff, kan det finnes tilfeller der det ikke er hensiktsmessig å bruke demokratiets verktøykasse til å gjennomføre sine hjertesaker. Akkurat som hammeren kan ødelegge skuffen, kan bøter, skatter og fengselsstraff ødelegge menneskeliv.

Av denne analogien kan vi konkludere at vi bør være forsiktige med å bruke demokratiets verktøyskrin unødvendig. Stemmeretten utgjør en makt til å bestemme over andres liv, og med en slik makt følger et stort ansvar. For hver regulering, skatt, avgift eller forbud som innføres, ligger det en trussel bak om at ens frihet eller eiendom kan bli redusert. Dét er et virkemiddel som bør brukes med forsiktighet.

Men hva er alternativet? Uten lover, reguleringer og skatter, blir det jo kaos! Vel, alternativet er å ta frem verktøyskrinet kun når det er nødvendig. Når folk dreper, svindler eller stjeler fra hverandre, er det åpenbart nødvendig. Når fiffen i Oslo vil ha nytt operahus eller artister som tjener fem ganger så mye som en gjennomsnittlig arbeider vil ha støtte for å dra på turné, er det åpenbart ikke nødvendig.

På de aller fleste områder i livet får folk bestemme selv, uten at det blir hverken anarki eller kaos av den grunn. Eksempelvis har jeg i dag kledd på meg selv uten hjelp fra hverken Stortinget, naboene eller andre bedrevitere. Ikke nok med det; jeg har sågar valgt ut antrekket selv, kjøpt inn alle plaggene selv, betalt for dem med egne penger og likevel vært i stand til å kle meg etter værforholdene. Hvorfor skulle jeg ikke også være i stand til selv å bestemme hvorvidt jeg skal kunne handle melk i butikken på søndager, drikke øl kl. 5 på natten eller pusse opp badet uten offentlig godkjenning?

Dette alternativet kaller jeg å stemme på seg selv. Ved å ta frem verktøyskrinet sjeldnere, overfører vi makt fra politikerne til folket. I stedet for at Stoltenberg, Halvorsen, Solberg og Jensen sitter i Oslo og bestemmer hvordan vi skal leve våre liv og forvalte våre inntekter, gjør vi det selv.

Når naboen din blir valgt inn på Stortinget eller i et kommune- eller bystyre, vet han plutselig så mye bedre enn deg selv hvordan du skal leve ditt liv og forvalte din inntekt. Men den som vet best hvordan jeg skal leve mitt liv, er meg selv. Derfor stemmer jeg for mindre politikermakt og mer folkemakt. Jeg stemmer for frihet og mot offentlig detaljregulering.

Jeg stemmer på meg selv.

Vellykket McDonald’s-besøk

0

Frygt sjælen og dyrk den ikke
for den ligner en last.

sier Tom Kristensen i Hærværk.

Jeg har vært på McDonald’s tre ganger på to dager. Til mitt forsvar skal det sies at jeg ikke spiste noe noen av gangene. Den ene gangen hadde jeg imidlertid planer om å spise, men fant etter hvert ut at køen var for lang. Sånn sett kan man med en viss berettigelse si at jeg egentlig spiste der. Litt som en som planlegger å myrde noen, men som mislykkes. For eksempel fordi pistolen ikke fungerer. For å si det sånn: I en rettssak hadde jeg blitt dømt for spiseforsøk.

Joda, det kunne ha vært verre. For eksempel kunne jeg faktisk ha spist på McDonald’s i stedet for å ha spist der i prinsippet. Men det endrer ikke på det faktum at jeg er en McDonald’s-spiser i sjelen. Jeg trøster meg i alle fall med at jeg gikk sulten til sengs. Det er vel straff nok i seg selv. Jeg har sonet min straff, lært av mine feil og står igjen styrket i troen. Da kan man vel trygt si at man har hatt et vellykket McDonald’s-besøk.

Ølhund med god hårdag

1

Jeg har hatt tre gode hårdager på rad. Det fikk meg til å tenke på Warren Zevons slager «Werewolves of London»:

I saw a werewolf drinkin a piña colada at Trader Vic’s
And his hair was perfect

Nå blir jeg sjelden tatt for å være varulv, og piña colada holder jeg meg langt unna. Ikke befinner jeg meg i London heller. Men resten passet jo ganske bra. Og om jeg ikke er en varulv, så er jeg om ikke annet en ølhund. Dessuten har jeg, selv om jeg ikke drikker piña colada, smakt både rom og ananasjus. Hver for seg, riktig nok, men like fullt! For ikke å glemme at jeg for øyeblikket befinner meg i et engelskspråklig land, om enn ikke England. Og sist, men ikke minst: Håret mitt er perfekt. Varulv eller ei.

Aktiv frihet

0

Noen betraktninger etter et foredrag med høyesterettsdommer Stephen Breyer.

Isaiah Berlin regnes som den første til å lansere de to frihetsbegreper: negativ frihet, som handler om frihet fra statsmakt (freedom from government coercion); og positiv frihet, som er friheten til å ta del i statsstyret (freedom to participate in government). Det sistnevnte er det Stephen Breyer kaller aktiv frihet.

Selv har jeg tidligere vært inne på skillet mellom mikro- og makrodemokrati, eller individualistisk og kollektivistisk demokrati. Uansett hvilke betegnelser man bruker, bør det for den våkne leser være åpenbart at disse to typene frihet kan stå i et motsetningsforhold, ved at friheten til å ta del i statsstyret brukes til å øke statsmakten i slik grad at det går på bekostning av friheten fra statsmakt. Motsatt kan vi også se for oss at et ensidig fokus på mikrodemokratiet kan medføre urimelige begrensninger på muligheten til politiske vedtak. Samtidig er det vanskelig å se for seg frihet uten at begge elementer er til stede.

Spørsmålet blir med andre ord dette: Hvordan kan vi på best mulig måte kombinere disse to frihetene? Mange, som Stephen Breyer, vil her trekke frem trekk ved systemet som det avgjørende. Maktens tredeling, en sterk grunnlov og klare regler for hvor lenge man kan holde en posisjon (eksempelvis kan man bare sitte som president i to perioder). Personlig vil jeg også legge til en av mine hjertesaker, nemlig utløpsdato for alle lover.

Men hvor viktig systemet enn kan være, tror jeg ikke det er det avgjørende. Det finnes sågar godt grunnlag for å hevde at parlamentariske demokratier, som legger forholdsvis større vekt på makrodemokrati, over tid har vært mer stabile enn presidentdemokratier, som legger stor vekt på å kombinere de to frihetene.

Det avgjørende er at man i sin utøvelse av aktiv frihet er bevisst det nevnte motsetningsforholdet mellom mikrodemokrati og makrodemokrati. At man har en lovlig rett til å gjøre noe, betyr ikke dermed at man trenger å gjøre det. At man har makt til å stemme på og argumentere for et undertrykkende samfunn som ikke respekterer mikrodemokratiet, betyr ikke at man trenger å gjøre nettopp det.

Nøkkelen til et fritt samfunn, ligger med andre ord i å begrense seg: i å vite at selv om man har retten til å prakke på andre sitt moralsyn, har man ikke plikt til det. Det grunnleggende prinsippet i ens omgang med makrodemokratiet, må alltid være respekten for andre mennesker og deres rett til å leve som de ønsker. I den grad vår aktive frihet kan misbrukes slik at det går på bekostning av dette prinsippet, bør vi avstå fra å bruke den makten vi har. For jo mer makt vi velger å bruke gjennom makrodemokratiet, jo mindre makt får vi over våre egne liv.

Surt eple

0

Life is just a cocktail party on the street.
Big apple.

sier Mick Jagger om New York. Det er i så fall et særdeles overbefolket cocktail party. Der man må stå i kø for å komme seg dithen, stå i kø for å komme inn, stå i kø på stedet, og stå i kø for å komme ut. Alt i alt et ganske stressende arrangement.

Nyttårsaften i New York var en blandet opplevelse. Først var jeg i himmelen. Nærmere bestemt ølhimmelen. På en bar som het The Ginger Man hadde de 70 øl på tapp og enda flere på flaske. Senere fant vi ut at det var på sin plass med et sceneskifte, og erfarte at om ikke gresset var grønnere på den andre siden, var det i alle fall dyrere.

Kort oppsummert: New York er oppskrytt.

Kundeservice

0

Jeg hadde en kunde på besøk i restauranten min i helgen. Da jeg gav ham bestikk, kom jeg i skade for å skjenke ham en bøyd gaffel. Ikke med vilje, selvsagt. Men like fullt var altså gaffelen bøyd. Så jeg tilbød selvsagt å hente en ny gaffel. Eller viktigere: en ubøyd gaffel. «Det trengs ikke», sier mannen, «jeg har allerede fikset den.» «Jaja», sier jeg, «her får jo ordet kundeservice en helt ny mening.»

Han skjønte ingenting. Men til hans forsvar må det vel sies at man vanskelig kan forvente at kunder både skal reparere bestikket og le av servitørens vitser. Også kundeservice har sine begrensninger.

Go to Top