Lasse kontemplerer

Publisert i Bergensavisen lørdag 17. mars 2012.

I Henrik Ibsens klassiker En folkefiende finner protagonisten at det ikke bare er badevannet som er forgiftet, men sågar hele samfunnet. I forbindelse med at politiker etter politiker de siste ukene er blitt avkledd for bevilgninger som i beste fall kan kalles tvilsomme, er en tilsvarende erkjennelse nærliggende: Audun Lysbakken og andre politikere er ikke bare råtne egg; hele det demokratiske systemet er pill råttent.

Systemet fungerer slik at vi hvert år må overlate mellom 50 og 70 % av vår inntekt til myndighetene i form av skatter og avgifter. Deretter blir disse midlene utdelt av politikerne, det være seg på basis av skjønn, partilinjer eller bekjentskaper. Det grunnleggende problemet er ikke at midler tildeles på feil grunnlag, men at de i det hele tatt tildeles. Det grunnleggende problemet er at politikerne har for stor makt til å bestemme hvordan folks penger skal forvaltes.

Enhver skatt eller avgift innebærer at innbyggerne i landet trues med represalier om de ikke betaler. I siste instans kan man bli satt i fengsel om man ikke adlyder. Dette er et særdeles sterkt virkemiddel, som bør brukes med forsiktighet. Det finnes områder der slike virkemidler kan forsvares, men det finnes også eksempler på det motsatte.

Dette er en distinksjon få sosialdemokratiske politikere har tatt innover seg. For sosialdemokraten er alt politikk, og det finnes ingen grenser for hva en politiker kan blande seg inn i. Dette er den ekstremdemokratiske holdning: den holdning at individet ikke har noen rett til å bestemme over sitt eget liv, sin egen eiendom og sin egen inntekt, men at det lever på stortingsflertallets nåde.

Der den ekstremdemokratiske holdning hersker, kan individet aldri bli fritt. Det finnes ingen toleranse for annerledestenkende eller respekt for individets autonomi. Flertallet har alltid rett. Det er bare ett problem: Det er ikke sant. Flertallet har ikke rett. Det er bare én person som kjenner deg selv, dine behov og dine ønsker, og det er deg selv. At en ung diktatorspire blir valgt inn på Stortinget eller i et kommunestyre, endrer ikke på dette faktum, uansett hvor mye bedre han mener å kunne styre ditt liv.

Frihet forutsetter at flertallet begrenser seg. I stedet for å prakke på andre sitt verdisyn og sine ideer om hvordan de bør forvalte inntekten sin, møter de andre med toleranse, respekt og solidaritet. Viktigst av alt er det å kunne si at «dette er ikke min sak». Bør norske skattebetalere bruke hundretusenvis av kroner på selvforsvarskurs eller andre formål? Det bør være opp til dem selv – ikke til Audun Lysbakken.

Frygt sjælen og dyrk den ikke
for den ligner en last.

sier Tom Kristensen i Hærværk.

Jeg har vært på McDonald’s tre ganger på to dager. Til mitt forsvar skal det sies at jeg ikke spiste noe noen av gangene. Den ene gangen hadde jeg imidlertid planer om å spise, men fant etter hvert ut at køen var for lang. Sånn sett kan man med en viss berettigelse si at jeg egentlig spiste der. Litt som en som planlegger å myrde noen, men som mislykkes. For eksempel fordi pistolen ikke fungerer. For å si det sånn: I en rettssak hadde jeg blitt dømt for spiseforsøk.

Joda, det kunne ha vært verre. For eksempel kunne jeg faktisk ha spist på McDonald’s i stedet for å ha spist der i prinsippet. Men det endrer ikke på det faktum at jeg er en McDonald’s-spiser i sjelen. Jeg trøster meg i alle fall med at jeg gikk sulten til sengs. Det er vel straff nok i seg selv. Jeg har sonet min straff, lært av mine feil og står igjen styrket i troen. Da kan man vel trygt si at man har hatt et vellykket McDonald’s-besøk.

Noen betraktninger etter et foredrag med høyesterettsdommer Stephen Breyer.

Isaiah Berlin regnes som den første til å lansere de to frihetsbegreper: negativ frihet, som handler om frihet fra statsmakt (freedom from government coercion); og positiv frihet, som er friheten til å ta del i statsstyret (freedom to participate in government). Det sistnevnte er det Stephen Breyer kaller aktiv frihet.

Selv har jeg tidligere vært inne på skillet mellom mikro- og makrodemokrati, eller individualistisk og kollektivistisk demokrati. Uansett hvilke betegnelser man bruker, bør det for den våkne leser være åpenbart at disse to typene frihet kan stå i et motsetningsforhold, ved at friheten til å ta del i statsstyret brukes til å øke statsmakten i slik grad at det går på bekostning av friheten fra statsmakt. Motsatt kan vi også se for oss at et ensidig fokus på mikrodemokratiet kan medføre urimelige begrensninger på muligheten til politiske vedtak. Samtidig er det vanskelig å se for seg frihet uten at begge elementer er til stede.

Spørsmålet blir med andre ord dette: Hvordan kan vi på best mulig måte kombinere disse to frihetene? Mange, som Stephen Breyer, vil her trekke frem trekk ved systemet som det avgjørende. Maktens tredeling, en sterk grunnlov og klare regler for hvor lenge man kan holde en posisjon (eksempelvis kan man bare sitte som president i to perioder). Personlig vil jeg også legge til en av mine hjertesaker, nemlig utløpsdato for alle lover.

Men hvor viktig systemet enn kan være, tror jeg ikke det er det avgjørende. Det finnes sågar godt grunnlag for å hevde at parlamentariske demokratier, som legger forholdsvis større vekt på makrodemokrati, over tid har vært mer stabile enn presidentdemokratier, som legger stor vekt på å kombinere de to frihetene.

Det avgjørende er at man i sin utøvelse av aktiv frihet er bevisst det nevnte motsetningsforholdet mellom mikrodemokrati og makrodemokrati. At man har en lovlig rett til å gjøre noe, betyr ikke dermed at man trenger å gjøre det. At man har makt til å stemme på og argumentere for et undertrykkende samfunn som ikke respekterer mikrodemokratiet, betyr ikke at man trenger å gjøre nettopp det.

Nøkkelen til et fritt samfunn, ligger med andre ord i å begrense seg: i å vite at selv om man har retten til å prakke på andre sitt moralsyn, har man ikke plikt til det. Det grunnleggende prinsippet i ens omgang med makrodemokratiet, må alltid være respekten for andre mennesker og deres rett til å leve som de ønsker. I den grad vår aktive frihet kan misbrukes slik at det går på bekostning av dette prinsippet, bør vi avstå fra å bruke den makten vi har. For jo mer makt vi velger å bruke gjennom makrodemokratiet, jo mindre makt får vi over våre egne liv.

Jeg hadde en kunde på besøk i restauranten min i helgen. Da jeg gav ham bestikk, kom jeg i skade for å skjenke ham en bøyd gaffel. Ikke med vilje, selvsagt. Men like fullt var altså gaffelen bøyd. Så jeg tilbød selvsagt å hente en ny gaffel. Eller viktigere: en ubøyd gaffel. «Det trengs ikke», sier mannen, «jeg har allerede fikset den.» «Jaja», sier jeg, «her får jo ordet kundeservice en helt ny mening.»

Han skjønte ingenting. Men til hans forsvar må det vel sies at man vanskelig kan forvente at kunder både skal reparere bestikket og le av servitørens vitser. Også kundeservice har sine begrensninger.