Lasse kontemplerer

Frygt sjælen og dyrk den ikke
for den ligner en last.

sier Tom Kristensen i Hærværk.

Jeg har vært på McDonald’s tre ganger på to dager. Til mitt forsvar skal det sies at jeg ikke spiste noe noen av gangene. Den ene gangen hadde jeg imidlertid planer om å spise, men fant etter hvert ut at køen var for lang. Sånn sett kan man med en viss berettigelse si at jeg egentlig spiste der. Litt som en som planlegger å myrde noen, men som mislykkes. For eksempel fordi pistolen ikke fungerer. For å si det sånn: I en rettssak hadde jeg blitt dømt for spiseforsøk.

Joda, det kunne ha vært verre. For eksempel kunne jeg faktisk ha spist på McDonald’s i stedet for å ha spist der i prinsippet. Men det endrer ikke på det faktum at jeg er en McDonald’s-spiser i sjelen. Jeg trøster meg i alle fall med at jeg gikk sulten til sengs. Det er vel straff nok i seg selv. Jeg har sonet min straff, lært av mine feil og står igjen styrket i troen. Da kan man vel trygt si at man har hatt et vellykket McDonald’s-besøk.

Noen betraktninger etter et foredrag med høyesterettsdommer Stephen Breyer.

Isaiah Berlin regnes som den første til å lansere de to frihetsbegreper: negativ frihet, som handler om frihet fra statsmakt (freedom from government coercion); og positiv frihet, som er friheten til å ta del i statsstyret (freedom to participate in government). Det sistnevnte er det Stephen Breyer kaller aktiv frihet.

Selv har jeg tidligere vært inne på skillet mellom mikro- og makrodemokrati, eller individualistisk og kollektivistisk demokrati. Uansett hvilke betegnelser man bruker, bør det for den våkne leser være åpenbart at disse to typene frihet kan stå i et motsetningsforhold, ved at friheten til å ta del i statsstyret brukes til å øke statsmakten i slik grad at det går på bekostning av friheten fra statsmakt. Motsatt kan vi også se for oss at et ensidig fokus på mikrodemokratiet kan medføre urimelige begrensninger på muligheten til politiske vedtak. Samtidig er det vanskelig å se for seg frihet uten at begge elementer er til stede.

Spørsmålet blir med andre ord dette: Hvordan kan vi på best mulig måte kombinere disse to frihetene? Mange, som Stephen Breyer, vil her trekke frem trekk ved systemet som det avgjørende. Maktens tredeling, en sterk grunnlov og klare regler for hvor lenge man kan holde en posisjon (eksempelvis kan man bare sitte som president i to perioder). Personlig vil jeg også legge til en av mine hjertesaker, nemlig utløpsdato for alle lover.

Men hvor viktig systemet enn kan være, tror jeg ikke det er det avgjørende. Det finnes sågar godt grunnlag for å hevde at parlamentariske demokratier, som legger forholdsvis større vekt på makrodemokrati, over tid har vært mer stabile enn presidentdemokratier, som legger stor vekt på å kombinere de to frihetene.

Det avgjørende er at man i sin utøvelse av aktiv frihet er bevisst det nevnte motsetningsforholdet mellom mikrodemokrati og makrodemokrati. At man har en lovlig rett til å gjøre noe, betyr ikke dermed at man trenger å gjøre det. At man har makt til å stemme på og argumentere for et undertrykkende samfunn som ikke respekterer mikrodemokratiet, betyr ikke at man trenger å gjøre nettopp det.

Nøkkelen til et fritt samfunn, ligger med andre ord i å begrense seg: i å vite at selv om man har retten til å prakke på andre sitt moralsyn, har man ikke plikt til det. Det grunnleggende prinsippet i ens omgang med makrodemokratiet, må alltid være respekten for andre mennesker og deres rett til å leve som de ønsker. I den grad vår aktive frihet kan misbrukes slik at det går på bekostning av dette prinsippet, bør vi avstå fra å bruke den makten vi har. For jo mer makt vi velger å bruke gjennom makrodemokratiet, jo mindre makt får vi over våre egne liv.

Jeg hadde en kunde på besøk i restauranten min i helgen. Da jeg gav ham bestikk, kom jeg i skade for å skjenke ham en bøyd gaffel. Ikke med vilje, selvsagt. Men like fullt var altså gaffelen bøyd. Så jeg tilbød selvsagt å hente en ny gaffel. Eller viktigere: en ubøyd gaffel. «Det trengs ikke», sier mannen, «jeg har allerede fikset den.» «Jaja», sier jeg, «her får jo ordet kundeservice en helt ny mening.»

Han skjønte ingenting. Men til hans forsvar må det vel sies at man vanskelig kan forvente at kunder både skal reparere bestikket og le av servitørens vitser. Også kundeservice har sine begrensninger.

Øl passer til alt bortsett fra wienerbrød. Men hva skal man vel med wienerbrød når man har øl?

For å parafrasere Gösta Hammarlund.

Jeg har funnet det perfekte ølet til iskrem og risengrynsgrøt. Det heter Kriek. Det betyr kirsebær på flamsk. Eller på nederlandsk, om du vil. Først trodde jeg det het Kliek, men det viste seg senere å ha sammenheng med det faktum at stemt uvular frikativ og alveolar flapp er allofoner av samme fonem i visse asiatiske språk. Eller for å si det på en annen måte: Asiater har ofte problemer med å skille mellom l- og r-lyden. Men det er for så vidt en annen sak.

Julegrøten kommer aldri til å bli helt det samme igjen. Eller strengt tatt kommer den til å bli det samme, siden Kriek ikke selges i Norge. For det skylder jeg litt på myndighetene (som seg hør og bør for en liberaler), men også litt på nordmenns manglende ølkultur. En ølkultur som effektivt kan oppsummeres med slagordet «pils er øl». Jeg ser imidlertid ikke bort fra at de to henger sammen. Ond sirkel og alt det der. For like mye som det er naturlig for myndighetene å stramme inn når de ser at det ikke finnes noen kultur for å nyte godt øl til risengrynsgrøten, men at det derimot finnes en kultur for flatfyll på Hansa-øl, er det naturlig for folk flest å drikke utvannet, masseprodusert og intetsigende pils når en skikkelig øl enten koster 80 kr på Vinmonopolet eller må importeres privat.

Sett i lys av dette, kan vi vel trygt si at julegrøten kommer til å bli langt verre i år enn i fjor. Før levde jeg lykkelig i uvitenhet. Nå vet jeg. Og jeg lider. Ignorance is bliss, som det heter.