Refleksjoner

BrewDog kjapt oppsummert

0

«La oss pøse på med humle og håpe at ingen merker at alle ølene våre smaker det samme.»

Jeg måtte bare.

Den lykkelig uvitende ølentusiast

0

Øl passer til alt bortsett fra wienerbrød. Men hva skal man vel med wienerbrød når man har øl?

For å parafrasere Gösta Hammarlund.

Jeg har funnet det perfekte ølet til iskrem og risengrynsgrøt. Det heter Kriek. Det betyr kirsebær på flamsk. Eller på nederlandsk, om du vil. Først trodde jeg det het Kliek, men det viste seg senere å ha sammenheng med det faktum at stemt uvular frikativ og alveolar flapp er allofoner av samme fonem i visse asiatiske språk. Eller for å si det på en annen måte: Asiater har ofte problemer med å skille mellom l- og r-lyden. Men det er for så vidt en annen sak.

Julegrøten kommer aldri til å bli helt det samme igjen. Eller strengt tatt kommer den til å bli det samme, siden Kriek ikke selges i Norge. For det skylder jeg litt på myndighetene (som seg hør og bør for en liberaler), men også litt på nordmenns manglende ølkultur. En ølkultur som effektivt kan oppsummeres med slagordet «pils er øl». Jeg ser imidlertid ikke bort fra at de to henger sammen. Ond sirkel og alt det der. For like mye som det er naturlig for myndighetene å stramme inn når de ser at det ikke finnes noen kultur for å nyte godt øl til risengrynsgrøten, men at det derimot finnes en kultur for flatfyll på Hansa-øl, er det naturlig for folk flest å drikke utvannet, masseprodusert og intetsigende pils når en skikkelig øl enten koster 80 kr på Vinmonopolet eller må importeres privat.

Sett i lys av dette, kan vi vel trygt si at julegrøten kommer til å bli langt verre i år enn i fjor. Før levde jeg lykkelig i uvitenhet. Nå vet jeg. Og jeg lider. Ignorance is bliss, som det heter.

Comeback

0

Jeg gjorde comeback for noen uker siden. Ikke som blogger, åpenbart. Men som rockestjerne. Det var en stor suksess. Jeg havnet sågar i Bygdanytt, lokalavisen for Arna og Osterøy. Jeg har aldri vært i Bygdanytt, lokalavisen for Arna og Osterøy, før. Siden jeg således er inne i en god stim hva gjelder comebacks, tenkte jeg at det var på sin plass å følge opp med et tilsvarende i bloggverdenen. Så får tiden vise hva slags presseoppslag det medfører.

Disse to comebackene sammenfaller tilfeldigvis også med skolestart, eller skolecomeback, om du vil. Eller tilfeldigvis og tilfeldigvis (fru Blom); det er nok en sammenheng der. For skoleferie er på mange måter å regne for en hjerneferie. Der kontemplering, lesing og studering byttes ut med øl, reising og manuelt arbeid. I mitt tilfelle primært det førstnevnte.

Men nå er det altså over. Det er på tide å bli ansvarlig, økonomisk og reflektert igjen. Kall det gjerne et ansvarlighetscomeback.

Å leve er neppe nok

0

Jeg har sett La vita è bella, eller Livet er herlig, som den heter på norsk, for tredje gang på en måned. Det ligger vel i kortene at jeg synes det er en god film. Siden jeg har sett den tre ganger på en måned, mener jeg.

En god film får en til å tenke. Ja, til å kontemplere, om du vil. Akkurat denne filmen får meg til å tenke på hvordan mennesker kan få seg til å delta i et prosjekt som jødeutryddelsene. Kanskje er Georg Johannesen inne på noe i sitt dikt «Venteuke» fra Ars moriendi, eller De syv dødsmåter:

Å leve er nødvendig, men neppe nok

Det er forskjell på å leve og å leve. Eller for å si det på den måten: Livet kan være så mangt. Det spørs hva man gjør ut av det. Man kan følge strømmen, eller man kan gå sine egne veier. Man kan la seg lede, eller man kan lede an selv. Man kan være den forandringen man ønsker å se i verden, som det heter i klisjeen. Men det krever handling. Og

Å handle er et vanskelig språk

Det er ikke nødvendigvis så lett hverken å finne ut hva man har lyst til å gjøre eller hvordan man skal gjøre det. Så da er det et langt enklere å gjøre ingenting. Men

Å være død er for lettvint

Døden er mer relativ enn man i utgangspunktet skulle tro. For hva er vel et liv uten handling? Det er et liv uten innhold. Et tomt liv. Og dét er neppe nok.

Det aristokratiske demokrati

1

Det er blitt hevdet at Henrik Ibsen framstår som anti-demokratisk og aristokratisk fordi han i det eminente skuespillet En folkefiende kommer med krass kritikk av det ubegrensede demokratiet forstått som flertallstyranni.

Mitt syn er at man tvert imot kan se hans beskrivelse av demokratiet som en kritikk av dets aristokratiske elementer og av demokratiets iboende udemokratiske trekk. Kall det gjerne demokratiets paradoks. Her er byfogdens (statsmaktens) rolle i meningsdannelsen blant «den kompakte majoritet» spesielt viktig. Det er ikke et de-facto-demokrati vi ser konturene av; det er nettopp et aristokrati der byfogden og avisene bestemmer hva folk skal mene.

Stykket kan imidlertid først og fremst sees som en forsvarstale for dyder som integritet, rasjonalitet, prinsippfasthet og individualisme, mot flertallets flokkmentalitet og ufornuft. Majoriteten er kompakt nettopp fordi den er selvforsterkende og eksluderende. Og nettopp fordi den er basert på alt annet enn fornuft, møtes ikke dissens med fornuft heller. Dette synet sammenfaller også med det som kommer frem i Gengangere og Samfundets støtter; tittelen «gjengangere» viser jo nettopp til meninger og verdier som henger igjen fra tidligere og som blir akseptert uten videre refleksjon. Karakterene som kan kalles autoriteter i disse stykkene, slik som Pastor Manders og Konsul Bernick, er også gode argumenter mot tolkningen at Ibsen tar til orde for aristokrati.

I den grad stykket kan sees som en politisk kritikk, er det etter mitt syn i den forstand at demokratiet i sin rene form ikke bidrar til fri meningsdannelse. Sett i lys av Ibsens kritikk av statsmakten («partimenneskene») og dens rolle i meningsdannelsen i stykket, er det mitt syn at Ibsen er tilhenger av det liberale konstitusjonelle demokratiet som styreform, men samtidig ser behovet for en mer kritisk og åpen majoritet. Legg i denne forbindelse godt merke til karakteren Horster, som trass i sin upolitiske legning, er den i stykket som i størst grad respekterer demokratiets grunnleggende prinsipper.

Det er altså ikke det at flertallet tar feil som er det grunnleggende problemet, men at de ikke har en mening. Det vil si, de har en mening, men den er ikke deres egen. De lar seg styre av autoriteter og forsterker hverandres felles sikkerhet. Dette er i essens en udemokratisk holdning.

Mørkemann på besøk

1

Jeg hadde besøk av en mørkemann i restauranten min i dag. Av selveste Dagfinn Høybråten.

Dette var mitt første møte med en mørkemann. Jeg hadde gjerne sett for meg at en mørkemann var litt sur og gretten og kom med kritiske kommentarer når muligheten bød seg. «Se å klippe deg og komme deg i arbeid», for eksempel. Det kunne vært en typisk mørkemannkommentar. Men i retrospekt må det vel sies at en slik kommentar hadde vært særdeles malplassert. Vel har jeg halvlangt hår, men jeg var jo tross alt på jobb når ordene eventuelt kunne falt. Og det ville vel være urimelig overfor mørkemennene å anta at de skulle komme med gretne kommentarer som ikke gir mening. Man burde tross alt la tvilen komme folk til gode.

Uansett ble alle dystre spådommer gjort til skamme. Dagfinn Høybråten var en ganske hyggelig mørkemann. Han både tipset, småpratet og ønsket en riktig god helg. Det er det ikke så mange som gjør. Hverken av mørkemenn eller andre menn. Eller kvinner, for den saks skyld.

Det er gjerne litt med mørkemenn som med mørke menn. At når man lærer dem å kjenne, står fordommer for fall.

Hei!

0

Ifølge Dagbladet har det oppstått krig i bloggverdenen. Det siste er at blogger nr. 1 (som er blitt kjent ved å bo på hotell i Karibien) har foreslått til blogger nr. 2 (som er blitt kjent ved å skrive dagbok på nettet) at de skulle fremstille seg som kjærester i Se og Hør i det øyemed å få oppmerksomhet i pressen.

Sigbjørn Obstfelder så vel enda mindre på fjernsyn enn det jeg gjør, men jeg undres om han ikke forutså vår tids ekshibisjonistiske ånd da han skrev det følgende:

Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mod rummet!
Verdensrummet!
Hei!

Jeg ser i utgangspunktet på meg selv som en imøtekommende og åpen person. Ja, hvis jeg er i godt humør, hender det sågar at jeg besvarer et «hei» med et nytt «hei». Men i dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å hevde at den beste tilnærmingen rett og slett er å ignorere forespørselen.

Man hilser ikke fluer, så hvorfor skulle døgnfluer være et unntak?

Dommedag

0

Kjell Askildsen skriver i «En plutselig frigjørende tanke»:

Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.

Nå skal jeg ikke utgi meg for å være en fåmælt mann. Så pass selvinnsikt har jeg. Men noen ganger kan det være nødvendig å ta et oppgjør med seg selv. Å holde dommedag over seg selv, som Ibsen sier det. En måte man kan gjøre det på, er ved å møte sine fordommer. Med åpent sinn. Ja, rett og slett å møte sine fordommer som om de skulle være noe helt annet enn fordommer.

Jeg har fordommer mot BMW. Det er fordi de som kjører dem oftest er skallete, middelaldrende menn som tror at de fremstår som ungdommelige når de kjører BMW, men egentlig bare fremstår som harry. Av den grunn tenkte jeg at når jeg i sommer skal leie bil for å kjøre rundt i Belgia, er det en gyllen mulighet til å konfrontere denne fordommen. Og leie en BMW. Så det skal jeg gjøre.

Jeg føler at det er en god investering. Bilen er nå én ting, men jeg investerer samtidig i mitt eget selvbilde. Etter å ha kjørt BMW, kan jeg i fremtidige debatter om temaet framstå som åpensinnet og reflektert framfor fordomsfull og ignorant. Jeg kan være negativ mot BMW med grunnlag i fakta i stedet for i fordommer.

Undertiden kan det være greit med dommedag.

Livets diskurs

6

I serien Blogginnlegg inspirert av pensumlitteratur skrevet når man egentlig burde lese pensumlitteratur.

Man blir født. Man vokser opp. Man studerer i noen år mens man egentlig har lyst til å gjøre helt andre ting. Man jobber i enda flere år. Så blir man pensjonist. Endelig fri, men for gammel til å nyte friheten. Så er det hele over.

Jeg ble spurt om å fortelle om meg selv forleden dag. Da sa jeg hvor gammel jeg var, hva jeg het og hva jeg drev med. Men det fikk meg til å tenke. For min alder, mitt navn og mitt yrke er ikke hvem jeg er, men hva jeg er. En person som så helt lik ut som meg, het det samme som meg, studerte det samme som meg og var like gammel som meg, ville fortsatt ikke være meg.

På samme måte blir det med oppsummeringen av livet i innledningen. Den er nettopp det: en oppsummering av livet med grunnlag i overflatiske karakteristikker. Det er livets diskurs basert på vårt overflatiske syn på livet. Det er ikke livets historie. Livet er ikke meningsløst fordi man studerer, jobber, pensjonerer seg og dør. Det er kun rammen rundt. Det er alt det andre som gir livet mening.

Demokrati er perifert

0

Fripolitisk bevegelse, som jeg også omtalte her, skriver i sitt manifest:

Demokrati er perifert

Du former ditt nu alene, ubetinget alene. Bare du selv kjenner dine sanser og vet hvordan disse tilfredsstilles maksimalt. Flertallet kan ikke ha rett.

Alle mennesker søker lykke, men hva som definerer den, varierer fra person til person. Noen mener at lykken er stort hus, fin bil og god jobb, mens andre foretrekker å leve i pakt med naturen. Dersom alle skal ha muligheten til å bli lykkelige, må de derfor være frie til selv å forme sitt eget lykkebegrep og til å utføre de handlinger de anser som nødvendige for å nå sine mål. Med andre ord: De må ha frihet.

Demokratiet bygger på den motsatte forutsetning: at flertallet skal avgjøre hvordan folk skal leve sine liv. For hver regulering, avgift eller skatt flertallet vedtar, begrenses noens mulighet til å handle på grunnlag av sitt eget lykkebegrep. Når omsetning av øl er sterkt regulert og avgiftsbelagt, begrenses ølentusiasters mulighet til maksimal lykke. Når biler dobles i pris grunnet avgifter, begrenses bilentusiasters mulighet til maksimal lykke. Når 35 % av inntekten din forsvinner i skatt, begrenses din mulighet til å bruke pengene dine på det du mener gjør deg lykkelig.

Dette betyr ikke dermed at demokrati og frihet er motsetninger. Demokrati er kun et styresett. Hvilket samfunn vi får, avhenger av hvordan vi bruker demokratiet. Det som står i motsetning til frihet, er det jeg vil kalle den ekstrem-demokratiske holdning. Nemlig den holdning at alt er politikk. I Norge er denne holdningen svært utbredt. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at statsmakt er et svært kraftig virkemiddel å bruke. Å vedta en lov, betyr i praksis at de som bryter loven settes i fengsel. Enhver lov, regulering eller avgift er altså en trussel om å miste sin frihet. Et slikt virkemiddel bør brukes med forsiktighet.

Den motvillige fripolitiske erkjennelse: Du, som former ditt nu alene, aksepterer at avtale og samarbeid mellom alle mennesker er nødvendig.

Den fripolitiske reaksjon: Nødvendighet av avtale og samarbeid mellom alle mennesker er begrenset og avgrenset.

Vi bør bli flinkere til å si at «dette er ikke et politisk spørsmål». Bør utestedene stenges en halvtime tidligere? Det er ikke et politisk spørsmål. Når bør de stenge? Det bør utestedene selv bestemme. Det handler om å sette grenser for politikk, og om å respektere at andre mennesker har et annet lykkebegrep enn det man selv har.

Det finnes selvsagt også mange spørsmål som er relevante for demokratiet og politikken. For eksempel bør ikke mordere og banditter gå fritt rundt på gaten. Men man bør hele tiden ha i bakhodet at statsmakt er et særdeles sterkt virkemiddel. Staten er i utgangspunktet en velsignelse, men den kan også være en forbannelse. Den er den viktigste forsvarer av frihet, men den er også den institusjonen som har begått de styggeste angrepene på friheten. Ingen institusjon har flere menneskeliv på samvittigheten enn staten.

Ditt behov og din interesse for demokrati er begrenset og avgrenset.

Demokrati er ikke et mål i seg selv. Det er et styresett som vi kan bruke til å skape et godt eller dårlig samfunn. Men selv om vi har makten til å bestemme over andre gjennom demokratiet, betyr ikke det at vi trenger å bruke den makten. I et liberalt samfunn, er demokratiet perifert og ubetydelig.  De viktige avgjørelsene som angår ens eget liv, tar en selv, uten innblanding fra andre. Det er det som er frihet.

Go to Top