Archive for august, 2008

På flyttefot

0

Noen tror kanskje at jeg er sluttet å kontemplere. Sannheten er, som jeg antydet i «Visningsmesteren», at jeg er på flyttefot. Det blir lite blogging av slikt. Ikke bare fordi jeg har mindre tid. Men også fordi jeg ikke har så stort overskudd til å kontemplere etter å ha båret sofaer, kjøleskap og senger opp tre etasjer. En annen sak er at jeg ennå ikke har hverken internettforbindelse eller datamaskin.

Mange ville kanskje tro at flytting kunne oppmuntre til kontemplasjon, i den grad den igangsetter tankeprosesser om hva man eier og hvor mye man rent materielt har oppnådd i livet, eller frembringer minner, det være seg gode eller dårlige, gjennom gamle kuriositeter, møbler eller hva enn hva man er i besittelse av. Man kunne gjerne se seg selv og sitt liv i et helt annet lys når man flytter fra et møblert hjem på Fana til ghettoen på Møhlenpris. Nærmest som en form for proletarisering. Men slike tanker har aldri falt meg inn.

Banale sannheter

0

Morrissey sier: «Den eneste her som er meg, er meg.» Banalt, vil enkelte si. Men det er ofte det mest banale som blir oversett. At man aksepterer noe, betyr ikke at man forstår det. En presumptivt banal sannhet kan i realiten være dypere enn den fremstår som. At bare du er du, er, om man ser postulatet i et veldig snevert perspektiv, en tautologi. Setningen gir ikke mer informasjon enn man var innehaver av fra før, men stadfester kun det åpenbare.

Men om man ser det i et større perspektiv, har postulatet vidtfavnende implikasjoner, av så vel etisk som politisk art: Dersom bare du er du, kan ingen fortelle deg hvordan du bør leve ditt liv. Ingen andre enn du selv kan vite hva som er best for deg. Da har vi plutselig utledet politisk frihet fra Morrisseys banale utsagn. Kanskje det ikke var så banalt likevel?

Lesning er ikke bare lesning; det er også en form for introspeksjon. På seg selv kjenner man andre. Hva som oppfattes som banalt, avhenger like mye av leseren som av forfatteren. Så om jeg skulle fremstå som banal i mine innlegg, foreslår jeg at du går i deg selv.

Mønsterstudenten

1

I dag var jeg på forelesning. I økonomisystemer og -styring. Klokken 08.15. Imponert?

Saft

0

Dersom man tar én del saft og sju deler vann, får man åtte deler saft.1 Skulle man sette dette opp som en matematisk formel, ville den bli noe liknende dette: A + B = A, der A er saft og B er vann. Det følger logisk av dette at B, også kjent som vann, = 0. Man kunne sånn sett med en viss berettigelse hevde at vannet ikke gir noe bidrag til saften, og at man av den grunn like godt kunne drikke den ublandet.

Men vent. Er saft nødvendigvis saft? Man kunne, selv om det sjelden blir gjort, med fordel presisere dette noe. Formelen ville da bli noe slikt som dette: A + B = C, der A er ublandet saft, B er vann og C er blandet saft. Da gir det straks mer mening. Men det må likevel være lov å spørre: Er det rart at de lærde strides om samfunn og livssyn når selv saft utgjør en lingvistisk utfordring?

Fotnoter:

1) Dette tallet kan selvsagt variere proporsjonalt med saftens grad av konsentrasjon, uten at dette i og for seg berører poenget. Men da slipper jeg i alle fall å bli arrestert på akkurat dét.

Visningsmesteren

0

Alle har sine komparative fortrinn, som det heter i sosialøkonomien. Eller som mannen i gaten ville ha sagt det: Alle er gode på noe. Jeg er god på visninger. Det fungerer slik at jeg møter opp på visning på en leilighet, og så får jeg tilslaget på leiligheten som vises frem. Huseiere elsker meg. I alle fall før jeg flytter inn hos dem.

For de som ikke forsto det, er jeg altså på flyttefot igjen, etter altfor mange måneder i mor og fars lune rede. Ingen flere spørsmål om hvor man har vært og med hvem. Fremtidsutsiktene ser lyse ut.

Liker, liker ikke

0

Liker hun meg? Liker jeg henne? Skulle man ringe, eller vente på initiativ? Eller kanskje sende en melding? Burde man åpne med «Hei» eller «Yo»? Skulle man være alvorlig eller spøkefull i tonen? Og når man møtes, skulle man hilse med et kyss eller en klem? Eller kanskje et håndtrykk? Man kan si så mangt om singellivet, og like meget om det motsatte; men det mest kompliserte er det imellom.

Lynvingen

0

Jeg var i cinemateket i dag. «To billetter til Lynvingen», sa jeg. Damen bak glassplaten bare så dumt på meg. Ja ja. Jeg er jo ikke engelskmann heller.

Skolestart

0

Jeg hadde første skoledag i går. Eller, jeg skulle ha første skoledag i går. Jeg endte opp på vorspiel i stedet. Fin start på skoleåret. Men det er jo ikke hver dag det er blåtur. Med gratis drikke til og med. Jeg gikk meg vill i skogen i Knarvik og slo meg i tillegg løs på dansegulvet, så man kan trygt si at det gikk vilt for seg. Sånn kan det gå når man er osing i sjelen, for én kveld i alle fall. At det var tomt for øl og vi måtte gå rett på spirituosaen, hjalp heller ikke på. Jeg kom meg ikke på forelesning i dag heller, for å si det sånn.

Inspirasjon

1

Ikke er jeg deprimert, og ikke er det så mye nytt å melde i min verden. Hva skal man da blogge om? Fjernsynsprogrammet? De olympiske leker? Vær og vind? Man kunne jo bli deprimert av mindre.

Mål!

0

Jeg sparket ball i dag. Ikke for Brann, selvsagt. Eller Spartak Moskva eller Real Madrid, for den saks skyld. Så flink er jeg ikke til å sparke ball. Langt derifra. Men jeg sparket i alle fall ball. Jeg var ikke alene om dette. Det var andre som også sparket ball. Deriblant Lars. Lars forsøkte å sparke ballen i mål. Han bommet. Men han traff et helt annet mål som sto bakenfor. Man burde gjerne være fornøyd med å treffe et mål i det hele tatt, uansett hva man siktet på.

Go to Top