Archive for september, 2008

Lille-lørdag

0

Jeg hater geburtsdager. Ikke mine egne, selvsagt. Men andres. Det er ikke det at jeg ikke unner andre å fylle år. Tvert imot. Jeg gleder meg gjerne med dem. Det jeg ikke gleder meg over, er dette med gaver. Misforstå meg ikke. Jeg liker gaver. Å motta gaver. Men å gi gaver, det er hardt arbeid. Ikke bare må man finne en gave som jubilanten ønsker seg, men helst bør det også være noe vedkommende ikke visste at han ønsket seg. En god gave er bevis på at man kjenner mottakeren bedre enn han kjenner seg selv. Eller i alle fall at man kjenner vedkommende godt.

Og som ellers i livet, har jeg det problemet med gaver at jeg har en tendens til å utsette det i det lengste. Det er ikke uvanlig at CD-samlingen min blir en plate fattigere når noen feirer geburtsdag, for å si det slik. Og oktober er den verste måneden av alle. Alle har geburtsdag i oktober. Nesten som en liten julaften. Mindre enn lille julaften, men ikke veldig mye. Litt som onsdag i forhold til lørdag, kanskje. Hm. Det er heldigvis lenge til lørdag.

Pensjonsreformer, øl og Gud

0

Jeg har skrevet i dag. Ikke her på Lasse kontemplerer. Men på en oppgave i anvendt økonomisk geografi. Eller GEO 010, som vi liker å kalle det i de indre gemakker. Jeg utsatte det som vanlig til siste øyeblikk. Jeg jobber best under press. Men etter tre timer med pensjonsreformer og demografi, føler jeg at jeg har fått min dose utdannelse for dagen. Nå er det tid for djevelrock og øl. Jeg må bare

  • vaske klær
  • rydde rommet
  • re opp sengen
  • ta oppvasken
  • lage middag

først. Bare voksne kan drikke øl, men bare barn har tid til det. Hvordan kan noen tro på eksistensen av en høyere makt når livet er lagt opp på en så ulogisk måte? Hm. Ikke bare har jeg skrevet oppgave om europeiske pensjonsreformer og den demografiske utvikling i dag; jeg har også effektivt motbevist Guds eksistens. Da kan jeg vel med god samvittighet utsette resten av dagens gjøremål og drikke øl i stedet. Det ordner seg for snille gutter.

Mitt problem med ordinær fjernsynstitting

0

Jeg så fjernsyn i dag. Jeg er i utgangspunktet ikke noen fjernsynstitter av hverken format eller rang. Jeg har ikke engang fjernsyn. Eller, jeg har fjernsyn, men ikke antenne. Eller mottaker, som det gjerne heter i disse dager. Men i dag så jeg altså fjernsyn. De viste fotball fra England. Det er for så vidt greit nok å se på. Jeg er ikke noen fanatisk motstander av hverken fotball eller England, hverken isolert eller i kombinasjon. Langt derifra, faktisk.

Men uavhengig av hva som gikk på eteren; like fullt kom jeg til den erkjennelse, at jeg har et problem med fjernsynstitting. Jeg har nemlig en tendens til å sovne under slik aktivitet. Ikke når jeg ser på videokassett eller DVD eller spiller fjernsynsspill. Men når jeg ser på noe som mottas over antenne, satelitt, kabel eller tilsvarende. Det er rart med det.

Jeg tror kan hende det har sammenheng med graden av interaktivitet. Passiv titting er kjedelig og trøttende. Når man titter på en videokassett, kan man ta pauser for å hente påfyll av helmelk og horn med makronfyll og melisglasur, eventuelt når man ønsker å kommentere filmens gang eller karakterenes antrekk. Og skulle det skje at en scene fortjener reprise, kommer også spolefunksjonen til sin rett. Slike ting er ikke mulig ved ordinær fjernsynstitting.

Det må uansett være lov å spørre i denne sammenheng: Hvor er det blitt av den gode samtalen? Er fjernsynet blitt en unnskyldning til å avstå fra sosial interaksjon? Kan hende er mitt problem med fjernsynstitting like mye en dyd som en karakterfeil. Det det ikke er rom for den gode samtale, er det ikke rom for å leve.

Språkets politiske slagkraft

0

Mange snakker om språkets politiske slagkraft. Ved å knytte positive eller negative konnotasjoner til politiske begreper, kan man effektivt appellere til folks patos og vinne debatter uten reelle argumenter. Det blir en form for pakkeløsning: Man knytter sammen to ord eller uttrykk slik at de oppfattes som deler av en og samme pakke. Man kan ikke få det ene uten det andre. Et eksempel kunne være skattelettelser og lavere bevilgninger til fattige over statsbudsjettet.

Men man trenger ikke gå så mye i dybden for å se språk i et politisk lys. Språket er i seg selv en konstruksjon med kraftige politiske implikasjoner. Det er blitt utviklet over hundrevis av år, ikke under kontroll av en overordnet myndighet, men gjennom spontan samordning mellom mennesker. At vi kan kommunisere med hverandre, er et levende bevis på at mennesker kan leve i harmoni uten en overordnet makt som forteller dem hvordan de skal leve.

Veien til renhet

0

Jeg er syk. Fortsatt. Planen var å dra til apoteket og kjøpe hostesaft, men jeg følte meg ikke helt i form til det. Et av livets mange paradokser. Trass i sykdommen, har jeg i alle fall fått noe ut av dagen. Jeg har nemlig vasket klær for første gang i ny leilighet. Det er på sett og vis en forbannelse å ha mye klær. Da har man ingen grunn til å vaske noe. Men ett sted må grensen gå. Og den gikk i dag. Så da var det ikke annen råd enn å ta turen til vaskerommet.

I tillegg til skittentøyet, hadde jeg medbrakt «Tøyvask for ferskinger». Vaskemaskinen sto der fra før. Det tok tre timer, men rent ble det i alle fall. I mellomtiden vasket jeg opp. Gafler. Kniver. Skjeer. Asjetter. Skåler. Jeg brukte Zalo. Det ble også rent. Det er mange veier til Rom. Eller til renhet, om du vil.

Evig liv

0

I serien Rockestjerner og meningen med livet:

If I died tomorrow
I'd be alright
Because I believe
That after we're gone
The spirit carries on

Fra Dream Theaters eminente konseptalbum Metropolis Pt. 2: Scenes from a Memory.

Mange vil oppfatte sjelens udødelighet som et religiøst konsept. Men er det nødvendigvis det? Det avhenger av hvorledes man oppfatter konseptet «sjel». Et sekulært perspektiv på sjel kunne være: Hva definerer en som menneske? Eller for å spørre på en annen måte: Hva er det essensielle ved en person som gjør ham til akkurat den personen, og ikke en helt annen?

Så kan vi videre spørre oss: Dersom en person skulle opprettholde sin sjel eller sin person post mortem, hva ville det kreve av vedkommende? Kunne man ikke si at John Lennons sjel lever videre gjennom «Imagine», akkurat som Henrik Ibsens sjel lever gjennom En folkefiende eller Ronald Reagans sjel gjennom hans ord, ideer og virke? Mennesker dør, men ideene de sto for og måten de beveget andre mennesker, dør aldri. Ved å skape noe udødelig, kan man selv få evig liv.

Filmmaraton

0

Jeg er syk. Ikke sinnssyk. Eller, det er i alle fall en annen sak. Jeg er forkjølet. Så da ligger jeg her som en sløyd laks uten å gjøre så mye fornuftig ut over det. Men sykdom utgjør på et vis en gyllen mulighet. Ikke bare til å slippe unna forelesninger, arbeid og andre forpliktelser med god samvittighet, men også til å ha filmmaraton. De siste dagene har jeg sett alt fra Olsenbanden til Oldboy. Sistnevnte en ganske sær koreansk sak som handler om en kar som blir innesperret i et rom i femten år fordi han kommer i skade for å prate litt for meget.

Men la oss ikke snakke om Oldboy. La oss snakke om Ghost Dog: The Way of the Samurai. En fantastisk film på flere nivåer. Enkelte ville gjerne være litt skeptisk til en film som handler om en neger som kaller seg Spøkelseshunden og løper rundt med samuraisverd og leser visdomsord fra Hagakure, men under den presumptivt ufrivillig komiske overflaten, ligger et dypt budskap om ideers kraft og udødelighet. Samtidig kan den også nytes på et mer overflatisk nivå, som en litt absurd komedie. Som ellers i livet, er det opp til øyet som ser.

There is something to be learned from a rainstorm. When meeting with a sudden shower, you try not to get wet and run quickly along the road. But doing such things as passing under the eaves of houses, you still get wet. When you are resolved from the beginning, you will not be perplexed, though you still get the same soaking. This understanding extends to everything.

Dypt.

Markørpennen

0

Jeg fant en markørpenn under sengen. Den er grønn i farven. Jeg strekker meg for å nå den under sengen. Korken er falt av, eller kanskje den som plasserte den under sengen eller mistet den der og siden ikke fant den igjen, tok av korken før både pennen og korken havnet under sengen min. Kanskje skulle vedkommende markere noe i grønt, før noe uforutsett hendte og forkludret disse planene. Hva vet jeg.

Mens jeg strekker meg etter den, kommer jeg i skade for å bli markert av pennen. Nå er jeg delvis grønn på håndleddet. Men frykt ikke. Jeg vasket det vekk etterpå. Med vann og med såpe fra Lano. Ingen skade skjedd. Deretter satte jeg bestemt korken på pennen. Det er ingen grunn til å utfordre skjebnen. Er det noen som savner en grønn markørpenn?

På nett

0

Jeg pleier alltid å sette meg på bakerste rad på datarommet på skolen eller på nettkafé, om mulig. Ikke for å kunne kline, men fordi det gir meg litt mer privatliv. Et privat e-brev på en fullstappet nettkafé, er plutselig ikke så privat lenger. Spesielt om man er så heldig å få en nysgjerrigper ved sin side.

Jeg tviler ikke på at det finnes mange der ute som går på nettkafé utelukkende for å snoke i naboens private e-brev mens de later som de surfer på Blink eller Facebook eller hva det nå er ungdommen i dag er opptatt av. Omtrent som gamle damer som sitter ved vinduet hele dagen for å få med seg hva alle naboene sysler med. Ja ja. Nå trenger jeg ikke å leke i gaten lenger. Endelig er også jeg på verdensveven.

En dag i gangens tegn

0

Jeg har en dag i gangens tegn. Eller sagt med andre ord: Jeg går mye i dag. Det er ikke det at jeg har så mange ærend, eller at jeg går omveier. Ikke går jeg meg vill heller. Jeg vet godt hvor jeg skal, og vet jeg like godt hvorledes jeg kommer meg dertil. Så det er ikke der skoen trykker.

Saken er den at det finnes to bygg på skolen. Det ene heter Service og det andre heter Merino. I dag hadde jeg først forelesning på Merino, så på Service, og så på Merino igjen. I seg selv ingen stor utfordring, hvis ikke det hadde vært for det faktum at Service og Merino ligger en relativt lang gåtur fra hverandre. Og ikke nok med det. Veien utgjør en særdeles bratt bakke i tillegg.

Nuvel. Det er aldri så gale at det ikke er godt for noe. Om det finnes en OL-gren for gange i bratte bakker, tror jeg at undertegnede stiller sterkt. Spesielt i nedoverbakke. Det er greit å vite at man har noe å falle tilbake på om eksamensresultatene skulle vise seg ikke å gå i ens favør. Ja, sågar om det skulle gå i den retningen hønen sparker. Men foreløpig tror jeg at jeg blir sittende her.

Go to Top