Archive for april, 2010

Livets diskurs

6

I serien Blogginnlegg inspirert av pensumlitteratur skrevet når man egentlig burde lese pensumlitteratur.

Man blir født. Man vokser opp. Man studerer i noen år mens man egentlig har lyst til å gjøre helt andre ting. Man jobber i enda flere år. Så blir man pensjonist. Endelig fri, men for gammel til å nyte friheten. Så er det hele over.

Jeg ble spurt om å fortelle om meg selv forleden dag. Da sa jeg hvor gammel jeg var, hva jeg het og hva jeg drev med. Men det fikk meg til å tenke. For min alder, mitt navn og mitt yrke er ikke hvem jeg er, men hva jeg er. En person som så helt lik ut som meg, het det samme som meg, studerte det samme som meg og var like gammel som meg, ville fortsatt ikke være meg.

På samme måte blir det med oppsummeringen av livet i innledningen. Den er nettopp det: en oppsummering av livet med grunnlag i overflatiske karakteristikker. Det er livets diskurs basert på vårt overflatiske syn på livet. Det er ikke livets historie. Livet er ikke meningsløst fordi man studerer, jobber, pensjonerer seg og dør. Det er kun rammen rundt. Det er alt det andre som gir livet mening.

Demokrati er perifert

0

Fripolitisk bevegelse, som jeg også omtalte her, skriver i sitt manifest:

Demokrati er perifert

Du former ditt nu alene, ubetinget alene. Bare du selv kjenner dine sanser og vet hvordan disse tilfredsstilles maksimalt. Flertallet kan ikke ha rett.

Alle mennesker søker lykke, men hva som definerer den, varierer fra person til person. Noen mener at lykken er stort hus, fin bil og god jobb, mens andre foretrekker å leve i pakt med naturen. Dersom alle skal ha muligheten til å bli lykkelige, må de derfor være frie til selv å forme sitt eget lykkebegrep og til å utføre de handlinger de anser som nødvendige for å nå sine mål. Med andre ord: De må ha frihet.

Demokratiet bygger på den motsatte forutsetning: at flertallet skal avgjøre hvordan folk skal leve sine liv. For hver regulering, avgift eller skatt flertallet vedtar, begrenses noens mulighet til å handle på grunnlag av sitt eget lykkebegrep. Når omsetning av øl er sterkt regulert og avgiftsbelagt, begrenses ølentusiasters mulighet til maksimal lykke. Når biler dobles i pris grunnet avgifter, begrenses bilentusiasters mulighet til maksimal lykke. Når 35 % av inntekten din forsvinner i skatt, begrenses din mulighet til å bruke pengene dine på det du mener gjør deg lykkelig.

Dette betyr ikke dermed at demokrati og frihet er motsetninger. Demokrati er kun et styresett. Hvilket samfunn vi får, avhenger av hvordan vi bruker demokratiet. Det som står i motsetning til frihet, er det jeg vil kalle den ekstrem-demokratiske holdning. Nemlig den holdning at alt er politikk. I Norge er denne holdningen svært utbredt. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at statsmakt er et svært kraftig virkemiddel å bruke. Å vedta en lov, betyr i praksis at de som bryter loven settes i fengsel. Enhver lov, regulering eller avgift er altså en trussel om å miste sin frihet. Et slikt virkemiddel bør brukes med forsiktighet.

Den motvillige fripolitiske erkjennelse: Du, som former ditt nu alene, aksepterer at avtale og samarbeid mellom alle mennesker er nødvendig.

Den fripolitiske reaksjon: Nødvendighet av avtale og samarbeid mellom alle mennesker er begrenset og avgrenset.

Vi bør bli flinkere til å si at «dette er ikke et politisk spørsmål». Bør utestedene stenges en halvtime tidligere? Det er ikke et politisk spørsmål. Når bør de stenge? Det bør utestedene selv bestemme. Det handler om å sette grenser for politikk, og om å respektere at andre mennesker har et annet lykkebegrep enn det man selv har.

Det finnes selvsagt også mange spørsmål som er relevante for demokratiet og politikken. For eksempel bør ikke mordere og banditter gå fritt rundt på gaten. Men man bør hele tiden ha i bakhodet at statsmakt er et særdeles sterkt virkemiddel. Staten er i utgangspunktet en velsignelse, men den kan også være en forbannelse. Den er den viktigste forsvarer av frihet, men den er også den institusjonen som har begått de styggeste angrepene på friheten. Ingen institusjon har flere menneskeliv på samvittigheten enn staten.

Ditt behov og din interesse for demokrati er begrenset og avgrenset.

Demokrati er ikke et mål i seg selv. Det er et styresett som vi kan bruke til å skape et godt eller dårlig samfunn. Men selv om vi har makten til å bestemme over andre gjennom demokratiet, betyr ikke det at vi trenger å bruke den makten. I et liberalt samfunn, er demokratiet perifert og ubetydelig.  De viktige avgjørelsene som angår ens eget liv, tar en selv, uten innblanding fra andre. Det er det som er frihet.

Reisen er målet

4

Jeg har skrevet litt i det siste om at livet er en reise. Henrik Ibsen sier det slik i Kjærlighetens komedie:

Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund,
o, saa var det dog dejligt at fare!

Det må jo være lov å håpe på at man ikke seiler på grunn i livet, ja, at det går den veien hønen sparker, som det heter. Men like fullt, om det skulle gå så til de grader ad undas, er det mulig å glede seg over reisen dit hen. Litt som med William Blake i Dead Man. Endestasjonen er ikke så viktig. Om den i det hele tatt finnes. Reisen er i seg selv målet.

Jeg skal ut og reise i sommer. På kjøretur i Belgia. Men hvis reisen er målet, må det vel også reises standsmessig. En Volkswagen Golf kan ikke være et mål i seg selv. Så jeg leier en Jaguar. Det blir en dyr affære, særlig om jeg seiler den på grunn. Men det blir nok også dejligt at fare.

Gode penner og dårlige penner

0

Jeg har en god penn og en dårlig penn. Den gode pennen er blå i farven, mens den dårlige er sort. Vanligvis pleier jeg å skrive med sort penn. Det har seg nemlig slik at jeg har god tilgang på sorte penner. Jeg foretrekker likevel å skrive med blå penn. Men som Mick Jagger sier: Du kan ikke alltid få det du vil ha.

I det siste har jeg altså likevel skrevet mye med blå penn. Kall det gjerne unntaket fra Mick Jaggers regel. Når jeg sier at det er en god penn, mener jeg at den er av god kvalitet. Den saken som henger på siden som man kan bruke til å feste pennen til jakkeslaget, er særdeles stram. Strammere enn på noen annen penn jeg har hatt. De sorte pennene jeg vanligvis bruker, har en tendens til å bli slappere og slappere i festet over tid. Etter lang tids slitasje, faller gjerne hele greien av. Så står man plutselig der og må bære pennen i stedet for å feste den til jakkeslaget. Det får da være måte på hva man skal finne seg i.

Men altså ikke med denne blå pennen min. Der er det så vidt jeg får den av jakkeslaget når jeg skal skrive med den. Enkelte ville kanskje hevde at det ikke er noen umiddelbar fordel. Det er nå så. Men det vitner om kvalitet. Og kvalitet er viktigere enn kvantitet. For eksempel er det bedre å ha én fugl i hånden enn ti på taket. Så da er det vel også bedre å ha én kvalitetspenn i hånden enn ti lavkvalitetspenner på taket.

Nå er kvalitetspennen min borte. Og jeg har ti lavkvalitetspenner i hånden og en kvalitetspenn på taket. Men det var vel ikke annet å vente. Høyt henger de og hardt faller de, som man sier. Eller som jeg sier, i alle fall. Man vet ikke at man er på toppen før det begynner å gå nedover igjen.

I den grad livet er en reise, kan man gjerne si at det er en berg-og-dal-bane-reise. Du beveger deg sakte men sikkert oppover mens du bare venter den store, bratte nedturen. Og når den først kommer, er det ikke annet å gjøre enn å skrike og håpe på det beste. Så fortsetter man ferden. Forhåpentligvis oppover igjen.

Jeg trenger en ny penn.

Livets kladd

0

Å dø
er som en eksamensdag

sier Jan Erik Vold. Men kanskje kan det samme sies om livet. Man skriver og skriver på livets eksamensoppgave, og til slutt løper tiden ut og man må levere. Enten man vil eller ikke. Noen får lette oppgaver og andre får vanskelige. Noen kommer opp i samfunnsfag, andre i fransk. Men tiden løper ut for alle. Så kommer sensuren. Man kan være heldig eller uheldig med sensuren. Men det viktigste er nok at man lager et godt produkt. Da er det viktig å ha en plan. En god kladd.

6 timer, 9 timer, 12 timer, du tygger på blyanten
og tenker, velger oppgave og setter opp punkter,
disponerer stoffet og lager en kladd.

Det er jo greit å vite hvor og hva man vil. Men bruker man for mye tid på kladden, får man gjerne ikke tid til å føre inn. Så må man føre inn i hui og hast. For å endre litt på et kjent John Lennon-sitat: Eksamen er det som skjer mens du skriver kladden.

Så kanskje det er like greit å sette opp en kjapp liste over hovedpunktene, ja, en disposisjon, om du vil, og så heller ta ting litt på sparket. Ja, kjøre på og føre rett inn på innføringsarket, sågar. Vel er det litt mer risikabelt på den måten, men så blir det vel også litt mer spennende og litt mindre kjedelig.

Så er det bare deg
igjen, nå vil de ikke
vente lenger. Og du gir fra deg alt, lettet
tross alt, det meste kom med, glad
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, det meste
kom med. Ja.

Det verste som kan skje, er at det meste og det beste bare kommer med på kladden. Så da får det heller være om man får med noen ekstra skrivefeil når man fører rett inn. Det er det verdt. Men husk korrekturlakk!

Skattesmell

0

Ifølge Nettavisen kan bloggerne få en skikkelig baksmell på skatten fordi de ikke har innrapportert gaver de har fått til skattemyndighetene. Jeg får ikke så mange gaver her på Lasse kontemplerer. Det nærmeste jeg kommer, er vel bloggprisen jeg fikk forleden dag. (Nei, jeg blir aldri lei av å nevne det.) På den annen side kan en slik gave ikke settes en prislapp på. Den er uvurderlig, eller «priceless», som det heter i MasterCard-reklamen.

Sett i det lyset, kan det fort bli en skattesmell uten sidestykke for min del. La oss anta 28 % skatt på bloggegaver. Jeg har en bloggegave til verdi av ∞ kr, altså et uendelig antall kroner. 28 % av uendelig blir uendelig. Eller som en matematiker gjerne ville sagt det: Når x går mot ∞, er grenseverdien av 0,28x lik ∞. Enkelte ville kan hende hevde at dette ville være et noe urimelig skattekrav. Men skattemyndighetene har vel aldri vært kjent for å være rimelige. Så da har jeg i utgangspunktet tre muligheter:

  1. Betale skattekravet, noe som i praksis vil bety at jeg aldri kan bruke en krone på noe annet enn skatt resten av livet.
  2. Levere tilbake bloggprisen for å unngå beskatning.
  3. Nekte å betale kravet og fremstå som en martyr i visse politiske miljøer.

Alternativ nr. 1 er ganske uaktuelt, da det innebærer at jeg ikke kan kjøpe for eksempel øl (dette er selvsagt et tilfeldig valgt og ikke nødvendigvis reelt eksempel på hva jeg kunne tenke meg å kjøpe). Alternativ nr. 2 er selvsagt helt uaktuelt, siden jeg da ikke lenger kan si at jeg er en prisbelønnet blogger.

Alternativ nr. 3 appellerer til dels til meg, fordi jeg alltid har hatt litt lyst til å spyle med hageslange på skattefuten når de kommer for å kreve skatt av meg. I det moderne samfunnet har man dessverre gått over til å trekke skatten direkte fra lønnen før den kommer inn på kontoen, så da får man aldri sjansen til det. I så måte er dette en gyllen mulighet. Er det noen som har en høytrykksspyler til låns?

Livet er en reise

0

Mange hevder at relativ rikdom er viktigere for livskvaliteten enn absolutt rikdom. Dersom alle andre i samfunnet kjører Bentley, blir du ikke lykkelig av din Mercedes. Men dersom alle andre kjører sykkel, da blir du lykkelig.

Jeg har bare én vindusvisker på bilen min, der andre har to. Man kan altså si at jeg er relativt fattig på vindusviskere. Jeg er veldig fornøyd med bilen min allikevel. Men kanskje Arne Næss er inne på noe når han filosoferer litt i den fantastiske Thomas Dybdahl-låten «If We Want It, It’s Right» på det like fantastiske Thomas Dybdahl-albumet One Day You’ll Dance for Me, New York City. (Legg merke til at jeg har tatt kurs i referanseskriving og skriver hele verk i kursiv og deler av verk mellom anførselstegn. Rutinert!)

Men i alle fall, Arne Næss sier:

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet, beholdes høy eller bli høyere? For livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler at man har, og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?

Arne Næss var på mange måter en klok mann. Selv om han var ihuga Spinoza-tilhenger. Men la oss ikke bruke det mot ham. Dersom man skal tolke hans argument her, må det vel bli i den retning at hverken relativ eller absolutt rikdom er det avgjørende, men derimot følt rikdom. Så dersom man er fornøyd med én vindusvisker, da kan man gjerne være like lykkelig som en med to vindusviskere, så lenge man ikke føler seg mindreverdig av den grunn. Og det gjør jeg jo ikke.

Med dette kan vi vel også erkjenne noe som har en langt bredere anvendelse: Det gir høyere livskvalitet å konsentrere seg om nettopp sin egen livskvalitet, enn å tenke på alle andres. Livet er ingen konkurranse der du må prestere bedre enn andre for å bli lykkelig. Livet er din egen reise der du selv velger veien, transportmiddelet og destinasjonen. Så det er ingen grunn til å bry seg om hvordan eller hvor alle andre reiser.

Go to Top