Archive for mai, 2010

Det aristokratiske demokrati

1

Det er blitt hevdet at Henrik Ibsen framstår som anti-demokratisk og aristokratisk fordi han i det eminente skuespillet En folkefiende kommer med krass kritikk av det ubegrensede demokratiet forstått som flertallstyranni.

Mitt syn er at man tvert imot kan se hans beskrivelse av demokratiet som en kritikk av dets aristokratiske elementer og av demokratiets iboende udemokratiske trekk. Kall det gjerne demokratiets paradoks. Her er byfogdens (statsmaktens) rolle i meningsdannelsen blant «den kompakte majoritet» spesielt viktig. Det er ikke et de-facto-demokrati vi ser konturene av; det er nettopp et aristokrati der byfogden og avisene bestemmer hva folk skal mene.

Stykket kan imidlertid først og fremst sees som en forsvarstale for dyder som integritet, rasjonalitet, prinsippfasthet og individualisme, mot flertallets flokkmentalitet og ufornuft. Majoriteten er kompakt nettopp fordi den er selvforsterkende og eksluderende. Og nettopp fordi den er basert på alt annet enn fornuft, møtes ikke dissens med fornuft heller. Dette synet sammenfaller også med det som kommer frem i Gengangere og Samfundets støtter; tittelen «gjengangere» viser jo nettopp til meninger og verdier som henger igjen fra tidligere og som blir akseptert uten videre refleksjon. Karakterene som kan kalles autoriteter i disse stykkene, slik som Pastor Manders og Konsul Bernick, er også gode argumenter mot tolkningen at Ibsen tar til orde for aristokrati.

I den grad stykket kan sees som en politisk kritikk, er det etter mitt syn i den forstand at demokratiet i sin rene form ikke bidrar til fri meningsdannelse. Sett i lys av Ibsens kritikk av statsmakten («partimenneskene») og dens rolle i meningsdannelsen i stykket, er det mitt syn at Ibsen er tilhenger av det liberale konstitusjonelle demokratiet som styreform, men samtidig ser behovet for en mer kritisk og åpen majoritet. Legg i denne forbindelse godt merke til karakteren Horster, som trass i sin upolitiske legning, er den i stykket som i størst grad respekterer demokratiets grunnleggende prinsipper.

Det er altså ikke det at flertallet tar feil som er det grunnleggende problemet, men at de ikke har en mening. Det vil si, de har en mening, men den er ikke deres egen. De lar seg styre av autoriteter og forsterker hverandres felles sikkerhet. Dette er i essens en udemokratisk holdning.

Mørkemann på besøk

1

Jeg hadde besøk av en mørkemann i restauranten min i dag. Av selveste Dagfinn Høybråten.

Dette var mitt første møte med en mørkemann. Jeg hadde gjerne sett for meg at en mørkemann var litt sur og gretten og kom med kritiske kommentarer når muligheten bød seg. «Se å klippe deg og komme deg i arbeid», for eksempel. Det kunne vært en typisk mørkemannkommentar. Men i retrospekt må det vel sies at en slik kommentar hadde vært særdeles malplassert. Vel har jeg halvlangt hår, men jeg var jo tross alt på jobb når ordene eventuelt kunne falt. Og det ville vel være urimelig overfor mørkemennene å anta at de skulle komme med gretne kommentarer som ikke gir mening. Man burde tross alt la tvilen komme folk til gode.

Uansett ble alle dystre spådommer gjort til skamme. Dagfinn Høybråten var en ganske hyggelig mørkemann. Han både tipset, småpratet og ønsket en riktig god helg. Det er det ikke så mange som gjør. Hverken av mørkemenn eller andre menn. Eller kvinner, for den saks skyld.

Det er gjerne litt med mørkemenn som med mørke menn. At når man lærer dem å kjenne, står fordommer for fall.

Hei!

0

Ifølge Dagbladet har det oppstått krig i bloggverdenen. Det siste er at blogger nr. 1 (som er blitt kjent ved å bo på hotell i Karibien) har foreslått til blogger nr. 2 (som er blitt kjent ved å skrive dagbok på nettet) at de skulle fremstille seg som kjærester i Se og Hør i det øyemed å få oppmerksomhet i pressen.

Sigbjørn Obstfelder så vel enda mindre på fjernsyn enn det jeg gjør, men jeg undres om han ikke forutså vår tids ekshibisjonistiske ånd da han skrev det følgende:

Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mod rummet!
Verdensrummet!
Hei!

Jeg ser i utgangspunktet på meg selv som en imøtekommende og åpen person. Ja, hvis jeg er i godt humør, hender det sågar at jeg besvarer et «hei» med et nytt «hei». Men i dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å hevde at den beste tilnærmingen rett og slett er å ignorere forespørselen.

Man hilser ikke fluer, så hvorfor skulle døgnfluer være et unntak?

Dommedag

0

Kjell Askildsen skriver i «En plutselig frigjørende tanke»:

Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.

Nå skal jeg ikke utgi meg for å være en fåmælt mann. Så pass selvinnsikt har jeg. Men noen ganger kan det være nødvendig å ta et oppgjør med seg selv. Å holde dommedag over seg selv, som Ibsen sier det. En måte man kan gjøre det på, er ved å møte sine fordommer. Med åpent sinn. Ja, rett og slett å møte sine fordommer som om de skulle være noe helt annet enn fordommer.

Jeg har fordommer mot BMW. Det er fordi de som kjører dem oftest er skallete, middelaldrende menn som tror at de fremstår som ungdommelige når de kjører BMW, men egentlig bare fremstår som harry. Av den grunn tenkte jeg at når jeg i sommer skal leie bil for å kjøre rundt i Belgia, er det en gyllen mulighet til å konfrontere denne fordommen. Og leie en BMW. Så det skal jeg gjøre.

Jeg føler at det er en god investering. Bilen er nå én ting, men jeg investerer samtidig i mitt eget selvbilde. Etter å ha kjørt BMW, kan jeg i fremtidige debatter om temaet framstå som åpensinnet og reflektert framfor fordomsfull og ignorant. Jeg kan være negativ mot BMW med grunnlag i fakta i stedet for i fordommer.

Undertiden kan det være greit med dommedag.

Go to Top