Jeg har sett La vita è bella, eller Livet er herlig, som den heter på norsk, for tredje gang på en måned. Det ligger vel i kortene at jeg synes det er en god film. Siden jeg har sett den tre ganger på en måned, mener jeg.

En god film får en til å tenke. Ja, til å kontemplere, om du vil. Akkurat denne filmen får meg til å tenke på hvordan mennesker kan få seg til å delta i et prosjekt som jødeutryddelsene. Kanskje er Georg Johannesen inne på noe i sitt dikt «Venteuke» fra Ars moriendi, eller De syv dødsmåter:

Å leve er nødvendig, men neppe nok

Det er forskjell på å leve og å leve. Eller for å si det på den måten: Livet kan være så mangt. Det spørs hva man gjør ut av det. Man kan følge strømmen, eller man kan gå sine egne veier. Man kan la seg lede, eller man kan lede an selv. Man kan være den forandringen man ønsker å se i verden, som det heter i klisjeen. Men det krever handling. Og

Å handle er et vanskelig språk

Det er ikke nødvendigvis så lett hverken å finne ut hva man har lyst til å gjøre eller hvordan man skal gjøre det. Så da er det et langt enklere å gjøre ingenting. Men

Å være død er for lettvint

Døden er mer relativ enn man i utgangspunktet skulle tro. For hva er vel et liv uten handling? Det er et liv uten innhold. Et tomt liv. Og dét er neppe nok.