Jeg har en god penn og en dårlig penn. Den gode pennen er blå i farven, mens den dårlige er sort. Vanligvis pleier jeg å skrive med sort penn. Det har seg nemlig slik at jeg har god tilgang på sorte penner. Jeg foretrekker likevel å skrive med blå penn. Men som Mick Jagger sier: Du kan ikke alltid få det du vil ha.

I det siste har jeg altså likevel skrevet mye med blå penn. Kall det gjerne unntaket fra Mick Jaggers regel. Når jeg sier at det er en god penn, mener jeg at den er av god kvalitet. Den saken som henger på siden som man kan bruke til å feste pennen til jakkeslaget, er særdeles stram. Strammere enn på noen annen penn jeg har hatt. De sorte pennene jeg vanligvis bruker, har en tendens til å bli slappere og slappere i festet over tid. Etter lang tids slitasje, faller gjerne hele greien av. Så står man plutselig der og må bære pennen i stedet for å feste den til jakkeslaget. Det får da være måte på hva man skal finne seg i.

Men altså ikke med denne blå pennen min. Der er det så vidt jeg får den av jakkeslaget når jeg skal skrive med den. Enkelte ville kanskje hevde at det ikke er noen umiddelbar fordel. Det er nå så. Men det vitner om kvalitet. Og kvalitet er viktigere enn kvantitet. For eksempel er det bedre å ha én fugl i hånden enn ti på taket. Så da er det vel også bedre å ha én kvalitetspenn i hånden enn ti lavkvalitetspenner på taket.

Nå er kvalitetspennen min borte. Og jeg har ti lavkvalitetspenner i hånden og en kvalitetspenn på taket. Men det var vel ikke annet å vente. Høyt henger de og hardt faller de, som man sier. Eller som jeg sier, i alle fall. Man vet ikke at man er på toppen før det begynner å gå nedover igjen.

I den grad livet er en reise, kan man gjerne si at det er en berg-og-dal-bane-reise. Du beveger deg sakte men sikkert oppover mens du bare venter den store, bratte nedturen. Og når den først kommer, er det ikke annet å gjøre enn å skrike og håpe på det beste. Så fortsetter man ferden. Forhåpentligvis oppover igjen.

Jeg trenger en ny penn.