Mange hevder at relativ rikdom er viktigere for livskvaliteten enn absolutt rikdom. Dersom alle andre i samfunnet kjører Bentley, blir du ikke lykkelig av din Mercedes. Men dersom alle andre kjører sykkel, da blir du lykkelig.

Jeg har bare én vindusvisker på bilen min, der andre har to. Man kan altså si at jeg er relativt fattig på vindusviskere. Jeg er veldig fornøyd med bilen min allikevel. Men kanskje Arne Næss er inne på noe når han filosoferer litt i den fantastiske Thomas Dybdahl-låten «If We Want It, It’s Right» på det like fantastiske Thomas Dybdahl-albumet One Day You’ll Dance for Me, New York City. (Legg merke til at jeg har tatt kurs i referanseskriving og skriver hele verk i kursiv og deler av verk mellom anførselstegn. Rutinert!)

Men i alle fall, Arne Næss sier:

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet, beholdes høy eller bli høyere? For livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler at man har, og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?

Arne Næss var på mange måter en klok mann. Selv om han var ihuga Spinoza-tilhenger. Men la oss ikke bruke det mot ham. Dersom man skal tolke hans argument her, må det vel bli i den retning at hverken relativ eller absolutt rikdom er det avgjørende, men derimot følt rikdom. Så dersom man er fornøyd med én vindusvisker, da kan man gjerne være like lykkelig som en med to vindusviskere, så lenge man ikke føler seg mindreverdig av den grunn. Og det gjør jeg jo ikke.

Med dette kan vi vel også erkjenne noe som har en langt bredere anvendelse: Det gir høyere livskvalitet å konsentrere seg om nettopp sin egen livskvalitet, enn å tenke på alle andres. Livet er ingen konkurranse der du må prestere bedre enn andre for å bli lykkelig. Livet er din egen reise der du selv velger veien, transportmiddelet og destinasjonen. Så det er ingen grunn til å bry seg om hvordan eller hvor alle andre reiser.