Å dø
er som en eksamensdag

sier Jan Erik Vold. Men kanskje kan det samme sies om livet. Man skriver og skriver på livets eksamensoppgave, og til slutt løper tiden ut og man må levere. Enten man vil eller ikke. Noen får lette oppgaver og andre får vanskelige. Noen kommer opp i samfunnsfag, andre i fransk. Men tiden løper ut for alle. Så kommer sensuren. Man kan være heldig eller uheldig med sensuren. Men det viktigste er nok at man lager et godt produkt. Da er det viktig å ha en plan. En god kladd.

6 timer, 9 timer, 12 timer, du tygger på blyanten
og tenker, velger oppgave og setter opp punkter,
disponerer stoffet og lager en kladd.

Det er jo greit å vite hvor og hva man vil. Men bruker man for mye tid på kladden, får man gjerne ikke tid til å føre inn. Så må man føre inn i hui og hast. For å endre litt på et kjent John Lennon-sitat: Eksamen er det som skjer mens du skriver kladden.

Så kanskje det er like greit å sette opp en kjapp liste over hovedpunktene, ja, en disposisjon, om du vil, og så heller ta ting litt på sparket. Ja, kjøre på og føre rett inn på innføringsarket, sågar. Vel er det litt mer risikabelt på den måten, men så blir det vel også litt mer spennende og litt mindre kjedelig.

Så er det bare deg
igjen, nå vil de ikke
vente lenger. Og du gir fra deg alt, lettet
tross alt, det meste kom med, glad
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, det meste
kom med. Ja.

Det verste som kan skje, er at det meste og det beste bare kommer med på kladden. Så da får det heller være om man får med noen ekstra skrivefeil når man fører rett inn. Det er det verdt. Men husk korrekturlakk!