I serien Blogginnlegg inspirert av pensumlitteratur skrevet når man egentlig burde lese pensumlitteratur.

Man blir født. Man vokser opp. Man studerer i noen år mens man egentlig har lyst til å gjøre helt andre ting. Man jobber i enda flere år. Så blir man pensjonist. Endelig fri, men for gammel til å nyte friheten. Så er det hele over.

Jeg ble spurt om å fortelle om meg selv forleden dag. Da sa jeg hvor gammel jeg var, hva jeg het og hva jeg drev med. Men det fikk meg til å tenke. For min alder, mitt navn og mitt yrke er ikke hvem jeg er, men hva jeg er. En person som så helt lik ut som meg, het det samme som meg, studerte det samme som meg og var like gammel som meg, ville fortsatt ikke være meg.

På samme måte blir det med oppsummeringen av livet i innledningen. Den er nettopp det: en oppsummering av livet med grunnlag i overflatiske karakteristikker. Det er livets diskurs basert på vårt overflatiske syn på livet. Det er ikke livets historie. Livet er ikke meningsløst fordi man studerer, jobber, pensjonerer seg og dør. Det er kun rammen rundt. Det er alt det andre som gir livet mening.