Mange er gode på ansikter. Når de ser et ansikt, kjenner de det straks igjen. Andre er gode på navn. Når de kjenner igjen et ansikt, klarer de straks å sette navn til det. Det være seg føde- eller kjælenavn. Jeg tilhører ingen av disse kategoriene. Jeg er ikke god på hverken ansikt eller navn. Ikke er jeg oppmerksom nok til å få med meg om jeg skulle slumpe til å treffe noen jeg kjenner igjen heller. Enkelte ville kanskje hevde at en oppsummering av tingenes tilstand kunne være at jeg er dårlig med mennesker generelt. Og det er kanskje noe i det. Til gjengjeld er jeg flink med tall. Både partall og oddetall. Jeg har ingen preferanse på det området. Bortsett fra i Vallalien. Men det er en annen sak.

Uansett. Dette fikk meg til å tenke på russisk-amerikanske Ayn Rands fremtidsdystopi Høysang. I denne boken beskriver hun et totalitært samfunn der det ikke finnes noe rom for individuell utfoldelse. Her har innbyggerne navn som 7-2521, 5-3992 og 5-3000. En slik løsning hadde gjort ting langt enklere for meg. Samtidig har jeg av åpenbare grunner problemer med å svelge den totalitære biten ved det, liberalerer som jeg er. Og uten samtidig å kjenne igjen ansiktet, er jeg vel like langt. Men, men. Alt blir så mye mer spennende når alle fremstår som fremmede. Spesielt når jeg ikke husker hva folk har fortalt meg før tredje gangen de forteller det. Men den historien får vente til en annen gang.