Det er blitt hevdet at Henrik Ibsen framstår som anti-demokratisk og aristokratisk fordi han i det eminente skuespillet En folkefiende kommer med krass kritikk av det ubegrensede demokratiet forstått som flertallstyranni.

Mitt syn er at man tvert imot kan se hans beskrivelse av demokratiet som en kritikk av dets aristokratiske elementer og av demokratiets iboende udemokratiske trekk. Kall det gjerne demokratiets paradoks. Her er byfogdens (statsmaktens) rolle i meningsdannelsen blant «den kompakte majoritet» spesielt viktig. Det er ikke et de-facto-demokrati vi ser konturene av; det er nettopp et aristokrati der byfogden og avisene bestemmer hva folk skal mene.

Stykket kan imidlertid først og fremst sees som en forsvarstale for dyder som integritet, rasjonalitet, prinsippfasthet og individualisme, mot flertallets flokkmentalitet og ufornuft. Majoriteten er kompakt nettopp fordi den er selvforsterkende og eksluderende. Og nettopp fordi den er basert på alt annet enn fornuft, møtes ikke dissens med fornuft heller. Dette synet sammenfaller også med det som kommer frem i Gengangere og Samfundets støtter; tittelen «gjengangere» viser jo nettopp til meninger og verdier som henger igjen fra tidligere og som blir akseptert uten videre refleksjon. Karakterene som kan kalles autoriteter i disse stykkene, slik som Pastor Manders og Konsul Bernick, er også gode argumenter mot tolkningen at Ibsen tar til orde for aristokrati.

I den grad stykket kan sees som en politisk kritikk, er det etter mitt syn i den forstand at demokratiet i sin rene form ikke bidrar til fri meningsdannelse. Sett i lys av Ibsens kritikk av statsmakten («partimenneskene») og dens rolle i meningsdannelsen i stykket, er det mitt syn at Ibsen er tilhenger av det liberale konstitusjonelle demokratiet som styreform, men samtidig ser behovet for en mer kritisk og åpen majoritet. Legg i denne forbindelse godt merke til karakteren Horster, som trass i sin upolitiske legning, er den i stykket som i størst grad respekterer demokratiets grunnleggende prinsipper.

Det er altså ikke det at flertallet tar feil som er det grunnleggende problemet, men at de ikke har en mening. Det vil si, de har en mening, men den er ikke deres egen. De lar seg styre av autoriteter og forsterker hverandres felles sikkerhet. Dette er i essens en udemokratisk holdning.