Jeg sitter på et busstopp på Nesttun. Minding my own business, som det heter i engelskspråklige land. Storbritannia eller Amerikas forente stater, for eksempel. Med ett kommer en middelaldrende kvinne bort til meg og spør om veien til Hopsåsen. Hun bærer en koffert og en blomst. Sistnevnte formodentlig ikke ment for meg, uansett om jeg kunne vise vei til Hopsåsen eller ei. Trolig ikke førstnevnte heller, for den saks skyld. Jeg lot meg selvsagt ikke affisere av det. Blomst eller ikke; jeg forklarte veien og pekte sågar ut retningen. Dagens gode gjerning.

Jeg hadde ikke hjerte til å si noe om den forholdsvis lange gåturen. Kanskje burde jeg ha gjort det. Og slått et slag for den lokale drosjebransjen samtidig. To fluer i en smekk, nærmest. Men det gjorde jeg altså ikke. Kanskje endte hun opp død av utmattelse i en grøft etter gåturen istedenfor i Hopsåsen. Kanskje kom blomsten aldri frem til sin mottaker og kofferten aldri til sin rett. Hvem vet. Men hva kan man forvente når man legger sin skjebne i hendene på en vilt fremmed på et busstopp på Nesttun?