Noen betraktninger etter et foredrag med høyesterettsdommer Stephen Breyer.

Isaiah Berlin regnes som den første til å lansere de to frihetsbegreper: negativ frihet, som handler om frihet fra statsmakt (freedom from government coercion); og positiv frihet, som er friheten til å ta del i statsstyret (freedom to participate in government). Det sistnevnte er det Stephen Breyer kaller aktiv frihet.

Selv har jeg tidligere vært inne på skillet mellom mikro- og makrodemokrati, eller individualistisk og kollektivistisk demokrati. Uansett hvilke betegnelser man bruker, bør det for den våkne leser være åpenbart at disse to typene frihet kan stå i et motsetningsforhold, ved at friheten til å ta del i statsstyret brukes til å øke statsmakten i slik grad at det går på bekostning av friheten fra statsmakt. Motsatt kan vi også se for oss at et ensidig fokus på mikrodemokratiet kan medføre urimelige begrensninger på muligheten til politiske vedtak. Samtidig er det vanskelig å se for seg frihet uten at begge elementer er til stede.

Spørsmålet blir med andre ord dette: Hvordan kan vi på best mulig måte kombinere disse to frihetene? Mange, som Stephen Breyer, vil her trekke frem trekk ved systemet som det avgjørende. Maktens tredeling, en sterk grunnlov og klare regler for hvor lenge man kan holde en posisjon (eksempelvis kan man bare sitte som president i to perioder). Personlig vil jeg også legge til en av mine hjertesaker, nemlig utløpsdato for alle lover.

Men hvor viktig systemet enn kan være, tror jeg ikke det er det avgjørende. Det finnes sågar godt grunnlag for å hevde at parlamentariske demokratier, som legger forholdsvis større vekt på makrodemokrati, over tid har vært mer stabile enn presidentdemokratier, som legger stor vekt på å kombinere de to frihetene.

Det avgjørende er at man i sin utøvelse av aktiv frihet er bevisst det nevnte motsetningsforholdet mellom mikrodemokrati og makrodemokrati. At man har en lovlig rett til å gjøre noe, betyr ikke dermed at man trenger å gjøre det. At man har makt til å stemme på og argumentere for et undertrykkende samfunn som ikke respekterer mikrodemokratiet, betyr ikke at man trenger å gjøre nettopp det.

Nøkkelen til et fritt samfunn, ligger med andre ord i å begrense seg: i å vite at selv om man har retten til å prakke på andre sitt moralsyn, har man ikke plikt til det. Det grunnleggende prinsippet i ens omgang med makrodemokratiet, må alltid være respekten for andre mennesker og deres rett til å leve som de ønsker. I den grad vår aktive frihet kan misbrukes slik at det går på bekostning av dette prinsippet, bør vi avstå fra å bruke den makten vi har. For jo mer makt vi velger å bruke gjennom makrodemokratiet, jo mindre makt får vi over våre egne liv.