Jeg så fjernsyn i dag. Jeg er i utgangspunktet ikke noen fjernsynstitter av hverken format eller rang. Jeg har ikke engang fjernsyn. Eller, jeg har fjernsyn, men ikke antenne. Eller mottaker, som det gjerne heter i disse dager. Men i dag så jeg altså fjernsyn. De viste fotball fra England. Det er for så vidt greit nok å se på. Jeg er ikke noen fanatisk motstander av hverken fotball eller England, hverken isolert eller i kombinasjon. Langt derifra, faktisk.

Men uavhengig av hva som gikk på eteren; like fullt kom jeg til den erkjennelse, at jeg har et problem med fjernsynstitting. Jeg har nemlig en tendens til å sovne under slik aktivitet. Ikke når jeg ser på videokassett eller DVD eller spiller fjernsynsspill. Men når jeg ser på noe som mottas over antenne, satelitt, kabel eller tilsvarende. Det er rart med det.

Jeg tror kan hende det har sammenheng med graden av interaktivitet. Passiv titting er kjedelig og trøttende. Når man titter på en videokassett, kan man ta pauser for å hente påfyll av helmelk og horn med makronfyll og melisglasur, eventuelt når man ønsker å kommentere filmens gang eller karakterenes antrekk. Og skulle det skje at en scene fortjener reprise, kommer også spolefunksjonen til sin rett. Slike ting er ikke mulig ved ordinær fjernsynstitting.

Det må uansett være lov å spørre i denne sammenheng: Hvor er det blitt av den gode samtalen? Er fjernsynet blitt en unnskyldning til å avstå fra sosial interaksjon? Kan hende er mitt problem med fjernsynstitting like mye en dyd som en karakterfeil. Det det ikke er rom for den gode samtale, er det ikke rom for å leve.