Mange snakker om språkets politiske slagkraft. Ved å knytte positive eller negative konnotasjoner til politiske begreper, kan man effektivt appellere til folks patos og vinne debatter uten reelle argumenter. Det blir en form for pakkeløsning: Man knytter sammen to ord eller uttrykk slik at de oppfattes som deler av en og samme pakke. Man kan ikke få det ene uten det andre. Et eksempel kunne være skattelettelser og lavere bevilgninger til fattige over statsbudsjettet.

Men man trenger ikke gå så mye i dybden for å se språk i et politisk lys. Språket er i seg selv en konstruksjon med kraftige politiske implikasjoner. Det er blitt utviklet over hundrevis av år, ikke under kontroll av en overordnet myndighet, men gjennom spontan samordning mellom mennesker. At vi kan kommunisere med hverandre, er et levende bevis på at mennesker kan leve i harmoni uten en overordnet makt som forteller dem hvordan de skal leve.