Publisert i Bergensavisen lørdag 17. mars 2012.

I Henrik Ibsens klassiker En folkefiende finner protagonisten at det ikke bare er badevannet som er forgiftet, men sågar hele samfunnet. I forbindelse med at politiker etter politiker de siste ukene er blitt avkledd for bevilgninger som i beste fall kan kalles tvilsomme, er en tilsvarende erkjennelse nærliggende: Audun Lysbakken og andre politikere er ikke bare råtne egg; hele det demokratiske systemet er pill råttent.

Systemet fungerer slik at vi hvert år må overlate mellom 50 og 70 % av vår inntekt til myndighetene i form av skatter og avgifter. Deretter blir disse midlene utdelt av politikerne, det være seg på basis av skjønn, partilinjer eller bekjentskaper. Det grunnleggende problemet er ikke at midler tildeles på feil grunnlag, men at de i det hele tatt tildeles. Det grunnleggende problemet er at politikerne har for stor makt til å bestemme hvordan folks penger skal forvaltes.

Enhver skatt eller avgift innebærer at innbyggerne i landet trues med represalier om de ikke betaler. I siste instans kan man bli satt i fengsel om man ikke adlyder. Dette er et særdeles sterkt virkemiddel, som bør brukes med forsiktighet. Det finnes områder der slike virkemidler kan forsvares, men det finnes også eksempler på det motsatte.

Dette er en distinksjon få sosialdemokratiske politikere har tatt innover seg. For sosialdemokraten er alt politikk, og det finnes ingen grenser for hva en politiker kan blande seg inn i. Dette er den ekstremdemokratiske holdning: den holdning at individet ikke har noen rett til å bestemme over sitt eget liv, sin egen eiendom og sin egen inntekt, men at det lever på stortingsflertallets nåde.

Der den ekstremdemokratiske holdning hersker, kan individet aldri bli fritt. Det finnes ingen toleranse for annerledestenkende eller respekt for individets autonomi. Flertallet har alltid rett. Det er bare ett problem: Det er ikke sant. Flertallet har ikke rett. Det er bare én person som kjenner deg selv, dine behov og dine ønsker, og det er deg selv. At en ung diktatorspire blir valgt inn på Stortinget eller i et kommunestyre, endrer ikke på dette faktum, uansett hvor mye bedre han mener å kunne styre ditt liv.

Frihet forutsetter at flertallet begrenser seg. I stedet for å prakke på andre sitt verdisyn og sine ideer om hvordan de bør forvalte inntekten sin, møter de andre med toleranse, respekt og solidaritet. Viktigst av alt er det å kunne si at «dette er ikke min sak». Bør norske skattebetalere bruke hundretusenvis av kroner på selvforsvarskurs eller andre formål? Det bør være opp til dem selv – ikke til Audun Lysbakken.