Publisert i Verdens Gang under tittelen Den sterkestes rett onsdag 30. mai 2012.

Når bøndene rasler med sablene for å grafse til seg en større del av skattepengene, er det som vanlig mye snakk om solidaritet. Bondelaget kaller det «solidaritet i praksis», og en gruppe bønder har startet en aksjonsgruppe kalt Bondesolidaritet som skal kjempe for det de kaller «rettferdig pris for maten».

Bøndene er ikke alene om å påberope seg solidaritetsbegrepet, men dette tilfellet er kan hende det fremste uttrykket for solidaritet med de rike på bekostning av fattige. Det er et paradoks at de samme politikerne som stadig omtaler skattelettelser som å «gi mer til de som har mest fra før», ikke ser at det er akkurat dette som skjer når norske bønder, som på alle mulige skalaer er blant verdens rikeste mennesker, får fordeler på bekostning av utvikling i fattige land.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Den amerikanske tankesmien Centre for Global Development rangerte i fjor utviklede land ut fra hvordan handelspolitikken deres hjalp verdens fattigste, og fant ut at Norge var aller dårligst i selskapet. Da hjelper det lite at politikerne slår seg på brystet og skryter av at den norske stat bidrar med en prosent av bruttonasjonalprodukt til bistand.

Men dette er altså slik vårt system, det såkalte demokratiet, fungerer: Myndighetene bruker sitt voldsmonopol til å konfiskere mellom 50 og 70 prosent av våre inntekter, og så må folk gå til politikerne for å få litt igjen. Dermed får vi den sterkestes rett: De med ressursene og bekjentskapene i det politiske miljøet driver lobbyvirksomhet og får presset gjennom sine hjertesaker, mens de uten ressurser blir oversett. For hver Maria Amelie som har ressursene til å presse gjennom sin sak, finnes det massevis av mennesker vi aldri får høre om fordi de ikke har tilsvarende ressurser.

Dersom dette i det hele tatt kan kalles solidaritet, er det solidaritet med de rikeste og mest ressurssterke. Det er den sterkestes rett. Et solidaritetsbegrep som kun favner verdens rikeste, gir imidlertid ingen mening. For at solidaritet skal være genuin, må den favne videre. Og her er det vårt system spiller fallitt: I jaget etter flere og bedre velferdsgoder finansiert med naboens lommebok, har man mistet av syne hensynet til enkeltmenneskets frihet.

Det finnes alltid nye gode formål som kan finansieres på skattebetalernes regning i solidaritetens navn. Men for hver krone som myndighetene bruker, mister en privat husholdning råderetten over en krone av sin egen inntekt. Dermed svikter kollektivistene aller grundigst når det kommer til den viktigste av alle former for solidaritet: Den mest grunnleggende form for solidaritet innebærer en respekt for den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv.

Det er når andre mennesker gjør politisk ukorrekte valg ens solidaritet virkelig blir satt på prøve. Friheten til å være politisk korrekt trenger ingen beskyttelse. Ytringsfriheten eksisterer ikke primært for Jens Stoltenbergs skyld, men for de som er i mindretall. Friheten til å gjøre egne valg eksisterer ikke primært for de som kun gjør riktige valg, men for de som undertiden gjør gale valg.

Kollektivistene aksepterer ikke gale valg. Deres solidaritet er en tvungen form for solidaritet der det ikke er rom for å gå sine egne veier. Det er en intolerant solidaritet som kun gjelder for de som aksepterer rollen som undersått og som avhengig av velferdsstaten.

Alternativet er den fripolitiske solidaritet: respekten for individets suverenitet, for individets rett til å gjøre egne valg i sitt liv. Noen mennesker liker å gå i kirken på søndager, mens andre gjerne vil ha muligheten til å handle melk eller øl på butikken. Noen vil kanskje til og med ha muligheten til å spille kortspill med venner uten å risikere å få væpnede politimenn på døren, eller å kunne velge afrikansk kjøtt på butikken uten at norske bønder blander seg inn i den avgjørelsen. Den fripolitiske solidaritet handler om å akseptere og respektere dette mangfoldet.

Dersom vi vil at de friheter vi ønsker å benytte oss av skal beskyttes, må vi også å forsvare andres friheter. Vi er alle minoriteter på hvert sitt vis, og vi kommer alle til å bli nedstemt dersom vi kun kjemper for friheter som angår oss selv.

Først og fremst handler den fripolitiske solidaritet om å akseptere at andre mennesker gjør andre valg enn man selv ville gjort. I den grad vi er uenige i valg som gjøres, bør vi prøve å argumentere og overbevise fremfor å regulere, beskatte og forby.

Det kan være en tanke for norske bønder som mener seg berettiget til å drive med hobbyen sin på andres bekostning.