Jeg er syk. Ikke sinnssyk. Eller, det er i alle fall en annen sak. Jeg er forkjølet. Så da ligger jeg her som en sløyd laks uten å gjøre så mye fornuftig ut over det. Men sykdom utgjør på et vis en gyllen mulighet. Ikke bare til å slippe unna forelesninger, arbeid og andre forpliktelser med god samvittighet, men også til å ha filmmaraton. De siste dagene har jeg sett alt fra Olsenbanden til Oldboy. Sistnevnte en ganske sær koreansk sak som handler om en kar som blir innesperret i et rom i femten år fordi han kommer i skade for å prate litt for meget.

Men la oss ikke snakke om Oldboy. La oss snakke om Ghost Dog: The Way of the Samurai. En fantastisk film på flere nivåer. Enkelte ville gjerne være litt skeptisk til en film som handler om en neger som kaller seg Spøkelseshunden og løper rundt med samuraisverd og leser visdomsord fra Hagakure, men under den presumptivt ufrivillig komiske overflaten, ligger et dypt budskap om ideers kraft og udødelighet. Samtidig kan den også nytes på et mer overflatisk nivå, som en litt absurd komedie. Som ellers i livet, er det opp til øyet som ser.

There is something to be learned from a rainstorm. When meeting with a sudden shower, you try not to get wet and run quickly along the road. But doing such things as passing under the eaves of houses, you still get wet. When you are resolved from the beginning, you will not be perplexed, though you still get the same soaking. This understanding extends to everything.

Dypt.