Morrissey sier: «Den eneste her som er meg, er meg.» Banalt, vil enkelte si. Men det er ofte det mest banale som blir oversett. At man aksepterer noe, betyr ikke at man forstår det. En presumptivt banal sannhet kan i realiten være dypere enn den fremstår som. At bare du er du, er, om man ser postulatet i et veldig snevert perspektiv, en tautologi. Setningen gir ikke mer informasjon enn man var innehaver av fra før, men stadfester kun det åpenbare.

Men om man ser det i et større perspektiv, har postulatet vidtfavnende implikasjoner, av så vel etisk som politisk art: Dersom bare du er du, kan ingen fortelle deg hvordan du bør leve ditt liv. Ingen andre enn du selv kan vite hva som er best for deg. Da har vi plutselig utledet politisk frihet fra Morrisseys banale utsagn. Kanskje det ikke var så banalt likevel?

Lesning er ikke bare lesning; det er også en form for introspeksjon. På seg selv kjenner man andre. Hva som oppfattes som banalt, avhenger like mye av leseren som av forfatteren. Så om jeg skulle fremstå som banal i mine innlegg, foreslår jeg at du går i deg selv.