Reisen er målet

4

Jeg har skrevet litt i det siste om at livet er en reise. Henrik Ibsen sier det slik i Kjærlighetens komedie:

Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund,
o, saa var det dog dejligt at fare!

Det må jo være lov å håpe på at man ikke seiler på grunn i livet, ja, at det går den veien hønen sparker, som det heter. Men like fullt, om det skulle gå så til de grader ad undas, er det mulig å glede seg over reisen dit hen. Litt som med William Blake i Dead Man. Endestasjonen er ikke så viktig. Om den i det hele tatt finnes. Reisen er i seg selv målet.

Jeg skal ut og reise i sommer. På kjøretur i Belgia. Men hvis reisen er målet, må det vel også reises standsmessig. En Volkswagen Golf kan ikke være et mål i seg selv. Så jeg leier en Jaguar. Det blir en dyr affære, særlig om jeg seiler den på grunn. Men det blir nok også dejligt at fare.

Gode penner og dårlige penner

0

Jeg har en god penn og en dårlig penn. Den gode pennen er blå i farven, mens den dårlige er sort. Vanligvis pleier jeg å skrive med sort penn. Det har seg nemlig slik at jeg har god tilgang på sorte penner. Jeg foretrekker likevel å skrive med blå penn. Men som Mick Jagger sier: Du kan ikke alltid få det du vil ha.

I det siste har jeg altså likevel skrevet mye med blå penn. Kall det gjerne unntaket fra Mick Jaggers regel. Når jeg sier at det er en god penn, mener jeg at den er av god kvalitet. Den saken som henger på siden som man kan bruke til å feste pennen til jakkeslaget, er særdeles stram. Strammere enn på noen annen penn jeg har hatt. De sorte pennene jeg vanligvis bruker, har en tendens til å bli slappere og slappere i festet over tid. Etter lang tids slitasje, faller gjerne hele greien av. Så står man plutselig der og må bære pennen i stedet for å feste den til jakkeslaget. Det får da være måte på hva man skal finne seg i.

Men altså ikke med denne blå pennen min. Der er det så vidt jeg får den av jakkeslaget når jeg skal skrive med den. Enkelte ville kanskje hevde at det ikke er noen umiddelbar fordel. Det er nå så. Men det vitner om kvalitet. Og kvalitet er viktigere enn kvantitet. For eksempel er det bedre å ha én fugl i hånden enn ti på taket. Så da er det vel også bedre å ha én kvalitetspenn i hånden enn ti lavkvalitetspenner på taket.

Nå er kvalitetspennen min borte. Og jeg har ti lavkvalitetspenner i hånden og en kvalitetspenn på taket. Men det var vel ikke annet å vente. Høyt henger de og hardt faller de, som man sier. Eller som jeg sier, i alle fall. Man vet ikke at man er på toppen før det begynner å gå nedover igjen.

I den grad livet er en reise, kan man gjerne si at det er en berg-og-dal-bane-reise. Du beveger deg sakte men sikkert oppover mens du bare venter den store, bratte nedturen. Og når den først kommer, er det ikke annet å gjøre enn å skrike og håpe på det beste. Så fortsetter man ferden. Forhåpentligvis oppover igjen.

Jeg trenger en ny penn.

Livets kladd

0

Å dø
er som en eksamensdag

sier Jan Erik Vold. Men kanskje kan det samme sies om livet. Man skriver og skriver på livets eksamensoppgave, og til slutt løper tiden ut og man må levere. Enten man vil eller ikke. Noen får lette oppgaver og andre får vanskelige. Noen kommer opp i samfunnsfag, andre i fransk. Men tiden løper ut for alle. Så kommer sensuren. Man kan være heldig eller uheldig med sensuren. Men det viktigste er nok at man lager et godt produkt. Da er det viktig å ha en plan. En god kladd.

6 timer, 9 timer, 12 timer, du tygger på blyanten
og tenker, velger oppgave og setter opp punkter,
disponerer stoffet og lager en kladd.

Det er jo greit å vite hvor og hva man vil. Men bruker man for mye tid på kladden, får man gjerne ikke tid til å føre inn. Så må man føre inn i hui og hast. For å endre litt på et kjent John Lennon-sitat: Eksamen er det som skjer mens du skriver kladden.

Så kanskje det er like greit å sette opp en kjapp liste over hovedpunktene, ja, en disposisjon, om du vil, og så heller ta ting litt på sparket. Ja, kjøre på og føre rett inn på innføringsarket, sågar. Vel er det litt mer risikabelt på den måten, men så blir det vel også litt mer spennende og litt mindre kjedelig.

Så er det bare deg
igjen, nå vil de ikke
vente lenger. Og du gir fra deg alt, lettet
tross alt, det meste kom med, glad
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, det meste
kom med. Ja.

Det verste som kan skje, er at det meste og det beste bare kommer med på kladden. Så da får det heller være om man får med noen ekstra skrivefeil når man fører rett inn. Det er det verdt. Men husk korrekturlakk!

Skattesmell

0

Ifølge Nettavisen kan bloggerne få en skikkelig baksmell på skatten fordi de ikke har innrapportert gaver de har fått til skattemyndighetene. Jeg får ikke så mange gaver her på Lasse kontemplerer. Det nærmeste jeg kommer, er vel bloggprisen jeg fikk forleden dag. (Nei, jeg blir aldri lei av å nevne det.) På den annen side kan en slik gave ikke settes en prislapp på. Den er uvurderlig, eller «priceless», som det heter i MasterCard-reklamen.

Sett i det lyset, kan det fort bli en skattesmell uten sidestykke for min del. La oss anta 28 % skatt på bloggegaver. Jeg har en bloggegave til verdi av ∞ kr, altså et uendelig antall kroner. 28 % av uendelig blir uendelig. Eller som en matematiker gjerne ville sagt det: Når x går mot ∞, er grenseverdien av 0,28x lik ∞. Enkelte ville kan hende hevde at dette ville være et noe urimelig skattekrav. Men skattemyndighetene har vel aldri vært kjent for å være rimelige. Så da har jeg i utgangspunktet tre muligheter:

  1. Betale skattekravet, noe som i praksis vil bety at jeg aldri kan bruke en krone på noe annet enn skatt resten av livet.
  2. Levere tilbake bloggprisen for å unngå beskatning.
  3. Nekte å betale kravet og fremstå som en martyr i visse politiske miljøer.

Alternativ nr. 1 er ganske uaktuelt, da det innebærer at jeg ikke kan kjøpe for eksempel øl (dette er selvsagt et tilfeldig valgt og ikke nødvendigvis reelt eksempel på hva jeg kunne tenke meg å kjøpe). Alternativ nr. 2 er selvsagt helt uaktuelt, siden jeg da ikke lenger kan si at jeg er en prisbelønnet blogger.

Alternativ nr. 3 appellerer til dels til meg, fordi jeg alltid har hatt litt lyst til å spyle med hageslange på skattefuten når de kommer for å kreve skatt av meg. I det moderne samfunnet har man dessverre gått over til å trekke skatten direkte fra lønnen før den kommer inn på kontoen, så da får man aldri sjansen til det. I så måte er dette en gyllen mulighet. Er det noen som har en høytrykksspyler til låns?

Livet er en reise

0

Mange hevder at relativ rikdom er viktigere for livskvaliteten enn absolutt rikdom. Dersom alle andre i samfunnet kjører Bentley, blir du ikke lykkelig av din Mercedes. Men dersom alle andre kjører sykkel, da blir du lykkelig.

Jeg har bare én vindusvisker på bilen min, der andre har to. Man kan altså si at jeg er relativt fattig på vindusviskere. Jeg er veldig fornøyd med bilen min allikevel. Men kanskje Arne Næss er inne på noe når han filosoferer litt i den fantastiske Thomas Dybdahl-låten «If We Want It, It’s Right» på det like fantastiske Thomas Dybdahl-albumet One Day You’ll Dance for Me, New York City. (Legg merke til at jeg har tatt kurs i referanseskriving og skriver hele verk i kursiv og deler av verk mellom anførselstegn. Rutinert!)

Men i alle fall, Arne Næss sier:

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet, beholdes høy eller bli høyere? For livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler at man har, og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?

Arne Næss var på mange måter en klok mann. Selv om han var ihuga Spinoza-tilhenger. Men la oss ikke bruke det mot ham. Dersom man skal tolke hans argument her, må det vel bli i den retning at hverken relativ eller absolutt rikdom er det avgjørende, men derimot følt rikdom. Så dersom man er fornøyd med én vindusvisker, da kan man gjerne være like lykkelig som en med to vindusviskere, så lenge man ikke føler seg mindreverdig av den grunn. Og det gjør jeg jo ikke.

Med dette kan vi vel også erkjenne noe som har en langt bredere anvendelse: Det gir høyere livskvalitet å konsentrere seg om nettopp sin egen livskvalitet, enn å tenke på alle andres. Livet er ingen konkurranse der du må prestere bedre enn andre for å bli lykkelig. Livet er din egen reise der du selv velger veien, transportmiddelet og destinasjonen. Så det er ingen grunn til å bry seg om hvordan eller hvor alle andre reiser.

Microsoft og sjelefred

0

I dag da jeg skrudde på datamaskinen, sto musepekeren plassert rett oppå det feltet man må klikke på for å kunne logge inn. Ingen flytting av musepekeren var altså nødvendig; det var bare å kjøre rett på med klikking. Dette gav meg en følelse av harmoni. En følelse av at brikkene faller på plass. Ja, av at bitene i puslespillet rett og slett passer sammen, om du vil. Hadde man bare oppnådd en slik sjelefred hver gang man skrudde på datamaskinen.

Liberalistisk hold

0

Jeg har vært flink blogger denne måneden. Ikke bare tangerer jeg med dette innlegget rekorden for antall innlegg på en måned. Jeg har til og med fått bloggpris. Så det må vel være lov å si at man da har klart å kombinere kvalitet og kvantitet på en god måte.

Når jeg først er i skrytemodus, passet det veldig godt at jeg kom over Wikipedias artikkel om nyliberalisme. Der fant jeg noe som jeg synes var litt artig:

Fra liberalistisk hold blir det hevdet at økonomisk globalisering og nyliberalisme har i det store og hele ført til økonomisk vekst og forminsket fattigdom.[9]

I seg selv ikke spesielt oppsiktsvekkende. Eller for den saks skyld artig. Men hvem er denne «liberalistisk hold»? Jo, hvis man klikker på referansen, får man opp denne siden. Så liberalistisk hold, det er visst meg det. Og da blir det straks litt mer artig, slik jeg ser det.

Lasse anbefaler

1

Jeg er blitt en prisbelønnet blogger. Eller det vil si, jeg har fått en bloggpris av bloggeren Tankefjas. Mange ville nok i en slik situasjon satt seg på sin høye hest, ja, hvilt på sine laurbær, sågar, i visshet om at man gav seg, eller i alle fall tok en pause, på topp. Men jeg er jo ikke mange. Jeg er bare én.

Dessuten følger det også visse forpliktelser med en slik bloggpris. Det fungerer litt på samme måte som kjedebrev, på sett og vis. Får man en bloggpris, må man i sin tur dele ut bloggpris. Eller bloggpriser, rettere sagt. Syv i tallet.

De som kjenner meg, vet selvsagt at jeg ikke er den beste lytteren. På verdensveven manifesterer det seg i det faktum at jeg heller skriver enn leser. Så syv blogger blir litt i meste laget for min del. Det er viktig å sette seg mål som ikke er uoppnåelige. Ellers føler man seg bare mislykket når man mislykkes. Så jeg tenkte at tre kunne være et fint tall for meg.

En annen del av opplegget, er at man skal fortelle syv interessante fakta om en selv. Disse faktaene bør helst være av typen «ting du ikke visste om meg». Jeg satser på tre her òg, så her kommer tre ting du sannsynligvis (forhåpentligvis, vil kanskje enkelte si) ikke visste om meg:

  1. Jeg bruker vanligvis briller når jeg kjører bil, men ikke når jeg har vått hår.
  2. Når jeg drikker av glass, plasserer jeg alltid glasset slik i hånden at jeg har en eventuell logo vendt mot meg og litermålet vendt fra meg. Glass med usymmetrisk plassering av disse, takler jeg ikke.
  3. Dersom jeg hadde gnikket på en krukke og en ånd kom ut og tilbød meg ett ønske som skulle gå i oppfyllelse, ville jeg ha ønsket meg å synge duett med Emmylou Harris.

Vel, det var det. Spennende, ikke sant? Så var det mine tre favorittblogger:

  1. Onar Åms lillablogg
    En av Norges mest kontroversielle, innovative og kompromissløse bloggere. Her blir alle vedtatte sannheter satt spørsmålstegn ved. Svært nyttig om man ønsker å sette meningene sine på prøve (noe alle burde forsøke).
  2. Eirik Hordnes
    Min gamle jobb- og bandkollega Eirik, som også undertiden opptrer i kommentarfeltet her på Lasse kontemplerer, skriver en svært interessant blogg om samfunnsaktuelle tema, især om religiøse problemstillinger. Han er også, som meg, veldig opptatt av metadebatt.
  3. Tankefjas
    Fjas, kontemplering – kjært barn har mange navn. Denne unge mannen har en svært underholdende og kontemplerende stil på bloggen sin. Hvis jeg skulle valgt en «søsterblogg», måtte det blitt denne.

Nå føler jeg meg litt vellykket. Men de som har virkelig har grunn til akkurat det, er vel strengt tatt de tre ovennevnte.

Ekte godhet kommer fra hjertet

4

Jeg kom over denne artikkelen fra noen år tilbake om et eksperiment i en nederlandsk by der man har fjernet alle trafikkskilt, parkeringsautomater og skillelinjer i gatene. «Vennlige tegn, nikk med hodet og øyekontakt skal erstatte forbud, påbud og skilt», ifølge artikkelen.

De mange reglene i trafikken tar fra oss den viktigste evnen: evnen til å ta hensyn. Vi er i ferd med å miste vår evne til å oppføre oss sosialt ansvarlige, sier Hans Monderman, en nederlandsk trafikkguru, som står bak prosjektet. Han mener menneskenes evne til å ta ansvar forsvinner når vi hele tida skal følge regler og påbud.

[…] Effekten av reglene er at mange oppfører seg som barn: når de må stoppe for fotgjengere ved fotgjengeroverganger, gjør de alt de kan for å hindre folk i å krysse gaten andre steder. Hvert trafikklys han må stanse for gjør bilisten mer motivert for å rekke det gule lyset ved neste kryss.

[…] Statistikken er på deres side, antall ulykker har sunket dramatisk og eksperter fra USA og Argentina studerer nå prosjektet, som også testes ut i danske Ejby, Ipswich i England og Ostende i Belgia.

Her er også en artikkel av nyere dato: Fjernet trafikkskilt – og ulykkene

De fleste vil kunne si seg enige i at det er å foretrekke at folk tar hensyn i trafikken (den frihetlige løsningen) i stedet for at staten regulerer trafikken (den tvungne løsningen), akkurat som det er å foretrekke at folk er greie mot hverandre i stedet for at staten tvinger folk til å oppføre seg. Mange mener likevel at reguleringer er nødvendig, fordi mennesker ikke er grunnleggende gode. Erfaringene med dette trafikkeksperimentet tyder på det motsatte: Når folk får muligheten til å ta ansvar selv, det vil si når de får frihet, viser de seg ansvaret verdig. Jo flere reguleringer, jo mindre ansvar tar folk.

Med andre ord: Når folk får muligheten til å ta frie valg, velger de å være snille og greie; men når de blir detaljregulert, blir de hensynsløse og forsøker å presse gjennom sine interesser. Innenfor et rigid og strengt regelverk, blir folk veldig opptatt av at alle skal følge reglene og at ingen skal få fordeler. Når det ikke finnes regler for alt, får folk muligheten til selv å ta avgjørelser ut fra sin moralske overbevisning. De aller, aller fleste mener at det er moralsk å hjelpe hverandre, og vil derfor gjøre det.

Når alt reguleres og staten tar monopol på den gode handling, får vi et kaldere samfunn. Statens godhet er en uekte godhet. Den er mekanisk, upersonlig og kompromissløs. Ekte godhet kommer fra hjertet, ikke fra staten. Men en handling kan ikke være genuint god dersom den ikke er frivillig og lystbetont. Dersom skal være rom for den gode handling, må det også være rom for den onde handling. Frihet er således en betingelse for ekte godhet.

Ingen skrupler

3

Jeg tapte i Fantasy Premier League denne uken. Det var på grunn av den utrolig ufyselige og usympatiske Didier Drogba, som puttet tre mål og fikk totalt 40 poeng. Jeg vurderte å ta ham med på mitt lag også, trass i hans ekstraordinære manko på sympatiske karaktertrekk. Da hadde jeg vunnet runden. Men jeg fant ut at jeg ikke kunne ta ham med på laget mitt og samtidig beholde selvrespekten. Det er tross alt viktigere å kunne se seg selv i speilet enn å vinne en runde i Fantasy Premier League.

Konkurrentene mine har ingen skrupler. De har med Drogba på laget sitt alle som en. De forsvarer det med at han er flink til å sparke ball. Det er nok mye sant i det. Men det er viktigere å være et godt menneske enn å være god i sitt yrke. Å vinne er heller ikke alt her i livet. Det er bedre å komme på andreplass i visshet om at man har opptrådt moralsk forsvarlig enn å selge sjelen sin for å vinne.

Man får kanskje en kasse øl for førsteplassen. Men dersom man må gi opp sin verdighet, blir det en dyrekjøpt kasse.

Go to Top